Dyr diva

Den første kom mens jeg var på toalettet. Graff hadde prøvd å protestere, sa han, men det var en Gul Enke som sto på bordet.

Den andre kom da den første var tom. Og det var ikke lenge etter det at Mariann Gundersen fra Vaulen, bedre kjent som Mia Gundersen fra Stavanger, enda bedre kjent som Mette Haug fra «Offshore», syntes det var på tide med en ny Veuve Clicquot. Og det var vel først da hun kom til kjolen.

- Eg ha så lyst på den kjoooolen! hoiet Mia med et blikk fylt av lengsel så ekte som det kan bli hos en skuespiller.

Det kunne virke som om frøken Gundersen satte alt inn på å vise at ingen i hele verden fortjente Marilyns kjole mer enn henne. Graff måtte ha en sjenever for å holde tritt med dette kvinnemennesket som la ut om Marilyns siste dager - mens hun karikerte vestlendinger, drysset ut replikker fra formiddagens prøver på «Sugar» eller simpelthen smalt noen heftige, spanske gloser i veggen - sånn for spas.

MEN DET BEGYNTE jo med dannet snakk, chablis og fisk. Mia gjorde klakkende entré på gjennomsiktige plasthæler, med matchende gjennomsiktig plastveske og rosa drakt. I sommer har hun hatt en gjesteopptreden i «Eg e søskenbarnet te Marilyn» i Haugesund. Nå er det rollen som den blonde sangerinnen «Sugar», 40 år etter Marilyn Monroe.

- Jeg har aldri hatt idoler, men Marilyn ble jeg tidlig fascinert av. Ikke som skuespiller eller komedienne, men hennes liv. Og jeg har vel funnet en del likhetstrekk.

- Ja?

- Måten hun ble misforstått på, som kvinne. I dag kan det ligge en ironi bak det å gå inn i et image, men ikke den gang.

- Ditt image er et dumt, men deilig såpe-stykke?

- Å sette folk i bås er det enkleste du kan gjøre. Men det er greit å bli tatt for dum og blond, og kunne overraske til stadighet. Hvis du går ut med fullt trykk sånn intellektuelt, har du mye å representere, altså! Å bli puttet i bås, det er nok min skjebne. Men jeg er blitt sterk av det, og har lært av det. Jeg dømmer ingen. Jeg gir folk en sjanse, og det får jeg utrolig mye igjen for.

DA HUN VAR SJU og faren spurte hva hun ville bli, svarte Mariann at hun «ville komma i aviså». En må kunne si hun har lyktes. Mia smir mens pressen er varm.

- Ja. Jeg kan jo være for gammel i neste runde. Når «Offshore» er ferdig, må jeg være etablert. Logisk markedsføring. Vis et produkt, prøv å selge det på den rette måten. Etabler et behov. Du kommer ingen vei hvis du ikke finner en nisje. Det er så pass mange om beinet.

- Har du husket å levere feriefilmene dine til Se og Hør i år?

- He-he-he... Nei, men he-he! Du følger ikkje mye med, du då! Det har jo vært! Men det var søren meg ikkje eg, som... He-he... Eg flørta litt med arabiske prinsar, he-he-he. I Monaco. Det ble et veldig stort oppslag, som eg fikk litt sjokk av, då.

- Det sto «private foto» en gang?

- Ja, det var til jul i fjor det, sier Mia og sliper kniven mot gaffelen.

- Hvis folk har glede av å se meg på tur, hvis de synes det er koselig, og jeg kan stå inne for bildene - er det så farlig, egentlig? Jeg er med i noe de kaller såpe, jeg spiller en populær figur som heter Mette. Så hvorfor skulle jeg dømme folk som kjøper Se og Hør og si at sånt kan jeg aldri stille opp på? Du må huske hvor mange som kjøper Se og Hør. Du kan ikke si at det er så og så mange dumme folk i Norge. Men det kan jeg love deg, det er mye jeg aldri kommer til å stille opp på. Men jeg er i gang nå!

- I gang med?

- Karrieren min! Det er nå ting skjer. Men hadde ikke jeg brukt pressen, slik de bruker meg, hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Hadde ikke det.

Nå er Mia der at når hun og Dag Lindebjerg kommer i tv-båt til Halsnøy, må bygda ha tak i et hornorkester, i det minste ordne en gateparade.

- Folk sier at de kjenner meg. Det er bare kjekt. Jeg har beina godt planta på jorda. Det tror jeg folk merker. Jeg er norsk, selv om jeg har et utenlandsk lynne til tider, he-he-he. Særlig er responsen stor fra jenter. De kommer bort og sier: - Du er så stilig. Vi må ikke være redde for å vise våre feminine sider. Det er en kraft som i hele verden er blitt brukt for lite. Jeg er feminist på min hals, men jeg er ikke medlem av gruppen Ottar.

- Nei, du har jo sagt at du tenner på porno?

- Hvorfor skulle jeg ikke si det? Da fornekter jeg jo at jeg er et seksuelt menneske! Men jeg hadde en misjon med å si det i pressen. Porno kan være greit for dem som har problemer i samlivet. Men jeg er ikke for å ha det på tv. Unge folk kan få et forskrudd forhold til sex.

SKUMMELT MED SÅNNE som Mia Gundersen. Man konverterer liksom gradvis til ukebladreporter. Hvor bør man slutte å spørre? Vi må i hvert fall vite - på vegne av alle ungkarer, de som i alder 14 til 55 meldte seg med alle mulige forslag da Mia var gjest på VG-nett nylig:

- Er du fortsatt single?

- Jo da. E du? E du single? Ja! Hei, skål då...

Mia må tøyse litt, her vi sitter og gurgler Gul Enke.

- Gud, det er lenge siden noen har sett på meg med sånt et intenst blikk! sier hun til tegneren.

- 37 år. Har du tenkt å bli mor snart?

- Ja, men når du er single uten mann, springer du ikke rundt og tenker på å få unge. Jeg er litt på jakt, av og til ikke på jakt. Er blitt litt skuffa. Jeg tror vi har vanskelig for å forstå hverandre.

- Hvordan er drømmemannen?

- Det må være en som har klart noe. Det må være litt sånn: «Seie' du det, så flink du e'!» Jeg kan ikke ha en som bare har stor beundring for meg. Jeg er et huslig menneske, familiekjær og god på kjøkkenet. Eg e' egentligt et veldigt godt husmoremne!

- For Røkke?

- He-he-he-he, høøøhaaa!! Det var det mye styr rundt fra pressens side. Jeg har truffet ham, men herregud! Jeg tror ikke jeg hadde vært noe for Røkke. Kunne nok livet litt opp, men. Jeg tror han har det godt med Celina, sier Mia, og hoier ut enda en latterserie. Hun ler en del, Mia Gundersen.

- Ofte blir glede oppfattet som at du ikke er så intelligent. Vollebæk fikk jo beskjed om ikke å smile for mye. Jeg er et smilende menneske. Det er meg og Vollebæk! He-he-he.

Ikke til å nekte for at noen fikk en a-ha-opplevelse da Mia Gundersen var Gelsomina i vår. I to timer sto «Offshore»-dama alene på scenen og tolket alle rollene i Fellini-filmen «La Strada».

- Jeg tror aldri en eneste teatersjef noe sted hadde ansatt meg som Gelsomina. Du er jo ikke pen, står det i stykket. Jeg fant stykket selv, kobla folk inn, og gjorde det fordi jeg elsket historien om den lille jenta som lærte alt på den tunge måten. Å, jeg elsket den rollen! Det hendte folk sto igjen og grein i en halvtime etterpå.

- Nye tunge ting på gang, eller flere blondiner?

- Altså, det er faktisk ikke lett å spille dum blondine. Du må alltid gå inn i dybden, uansett om det er en såkalt tung eller lett rolle. Men jeg har en kjempeidé. Noe ingen har gjort i Norge før. Det er... nei, jeg kan ikke forklare det. Det må sees for å forstås. Et surrealistisk stykke. Det blir dybder som ingen hadde trodd at jeg hadde gått inn i, i hvert fall. He-he-he.

DET VAR EN LÆRER på barneskolen som ga Mia hennes første rolle: som den dummeste jenta i klassen.

- Skolen var grusom. Jeg har aldri forstått hvorfor den læreren var sånn med meg. Jeg torde ikke åpne en bok i de fagene jeg var mest usikker. Jeg var livredd mor og far skulle tvinge meg til mer skole.

Det ble med ungdomsskolen. Det fortsatte med små jobber og store drømmer, og så kom franskmannen Christian Morell til Vestlandet i Rolls Royce. Iført diamanter og ulveskinnspels, for å hente siddisjenta Mariann Gundersen og gjøre henne til verdensstjernen Lena Huden.

- Humbug hele opplegget. Rolls'n hadde han lånt, diamantene var falske. Men jeg lærte mye av det. Det er også noe av skjebnen min, at jeg skulle møte sprø folk. Ikke backpackere som røyker litt hasj, men genuint sprø folk.

- Hva var galt med «Mariann»?

- Mariann Gundersen følte jeg var et kristenpop-navn. Og jeg skulle jo bli verdensstjerne!

Det endte på engelsk pub i Spania. Det kunne gått enda verre.

- I London var jeg livredd for å ende opp som en bimbo. Jeg skulle ha respekt, det skulle ikke være noe tull.

Kanskje blir hun bimbo i sitt neste liv. Selv lurer Mia på om hun var buddhist i sitt forrige.

- Jeg har alltid vært interessert i det okkulte. Jeg tror vi er skapt i et univers som har en større helhet enn vi klarer å fatte. Og jeg tror energien vår går videre, kanskje inn i en annen kropp.

Hvis Gundersens veldige energi skulle få en sjanse til, eller kanskje heller dersom kjendiseriet skulle ebbe ut, vil hun gjøre noe helt annet. Bruke sitt navn til veldedighet. Eller male mer.

- Når jeg maler, går jeg så veldig inn i det. Derfor blir det for sjelden. Hvis jeg skulle malt nå, ville det vært bilder med sterke uttrykk. Mot moralisering. Mot homofobien KrF driver med. Jeg forstår ikke hvordan det rimer med å elske sin neste. Mange kristne folk skal være bare gode mennesker, undertrykke alle de skumle følelsene. Det blir vulkaner som blåser opp av og til, og det er verre. Vi snakker for lite om hatet, om nyansene i mennesker.

SÅ SKÅLTE VI med gule enker. Det pep ustanselig i Mia-mobilen («eg må jo seie at mobiltelefon e' ein geniale oppfinnels»!). Hun flørtet så dyktig med Graff at han gjorde et unntak og viste fram tegningen. Mia var ikke fornøyd med nesa. Men så er hun heller ikke fornøyd med nesa.

- I det sista har eg vært opptatt av nasen. Eg føler at den har vokst litt!

Da Gundersen ropte «Gi meg, Wagner!» så brystene bølget innover bordet, fant vi det best å gjøre opp. Divaen tok tegneren under armen og la ut i en duvende defilering gjennom den varme julinatta, med Aker Brygge som tilskuer. Mia ville se på «guttane», hun ville hoppe i strikk, hun ville på Acqua, hun ville «leva»!, hun ville hjem til Italia, hun ville erobre verden, i kveld, nå!