Dyr konsertflyer

Manglende studioerfaring eller bare albumets framtid som medium?

CD: Menneskers ønske om å til enhver tid tjene penger på popmusikk mest mulig effektivt, har i fascinerende grad vridd og vrengt alle formater i løpet av det siste århundret. Musikkvideoen brukte for eksempel bare tjue år på å gå fra å være billige reklamefilmer til å bli millionindustri, og en nesten selvfølgelig del av bands kunstneriske uttrykk.

Det finnes de som tror at fildeling kommer til å skape en musikkverden der albumets fremste oppgave - kommersielt sett - blir å få folk til å komme på konserter. Hvis disse får rett kan man trygt si at debutskiva til Fjorden Baby! er forut for sin tid.

Best live

Ikke at Loddefjordkvintetten er futuristisk. Om noe låter deres vekselvis illsinte og dødtriste dubrock rent nostalgisk (tenk The Aller Værste! på kokain-opp/nedtur med nyere synther og en vokalist for full til å levere mer sangteknikk enn en edru Mark E. Smith - på en god måte).

De er imidlertid klare på at de først og fremst er et konsertband. Og er det én ting som høres hele albumet igjennom, så er det en klok tanke om at man ikke skal gi noen løfter man ikke kan holde live.

Denne særs udanderte innspillingsfilosofien funker ikke bare positivt. At vokalen tidvis høres improvisert ut gjør artige ting med framførelsen, men når det aspektet blør over i de stort sett ganske fine tekstene, sitter man igjen med strekninger av ren «stream-of-consciousness» - og ikke på en god måte. Dessuten bør det understrekes at konsert og album er to forskjellige medier, der førstnevnte spiller på samtlige sanser, pluss de morsommere delene av gruppepsykologi, mens sistnevnte per dags dato nesten bare er lyd. Ikke sjelden dukker det opp partier som høres ut som om de hadde vært mye bedre dersom man bare kunne se hva gutta gjorde.

Kramgod debut

Alt pirk til tross er «Fjorden Baby!» en kramgod debut som vokser, og en overveldet førstegangslytter gjør dumt i å legge den fra seg for tidlig.