Dyrebare følelser

Hva kan få et ungt menneske til å ta sitt eget liv? Det er noe som skjer sørgelig ofte, og dette spørsmålet trenger seg alltid på.

Å miste sitt barn på en så brutal måte er noe av det verste som kan skje et menneske. Å skrive en roman om det samme er en vanskelig oppgave.

Morken Andersen har nå gjort det - ei 16-årig jentes selvmord er utgangspunktet for handlingen i hennes siste roman, og hun har kommet meget godt fra oppgaven. Det er lett å bli utvendig sentimental og dermed miste taket på stoffet. Men man kan også bli «litterær» på en anstrengt måte. «Hav av tid» er et modent menneskes og en modig forfatters verk. Det er en roman om dyrebare følelser som blir spent til bristepunktet.

Det tragiske løft

Arthur Koestler har hevdet at alle mennesker lever sitt liv på to nivå: et tragisk og et trivielt. Nesten alle lever det meste av sitt liv på det trivielle nivået, men mange blir en sjelden gang løftet opp «til det tragiske livs nivå med dets kosmiske perspektiv, frigjort fra den såkalte fornuft». Det er disse «løft» Andersen skildrer - som stormfull forelskelse, sterk lidenskap og dyp sorg.

Romanens to hovedpersoner, Johan og Judith, har vært skilt i mange år da datteren deres, Ebba, plutselig tar livet seg. Som naturlig er, utløser det ikke bare dype sorgreaksjoner, men også skyldfølelse og selvransakelse. I bunn og grunn er det likevel ikke tale om en enkel historie der barnet blir offer for egoistiske eller uforstandige foreldres atferd. I det hele tatt er det ikke datterens liv og skjebne som står i fokus. Selvmordet tjener snarere som «påskudd» for å fortelle en ekteskapshistorie - en historie om en lidenskap som går til grunne fordi ektefellenes forventninger er skjeve i forhold til hva den andre kan tilby.

Felles fortid

Det er denne skjevheten som vies størst oppmerksomhet i romanen, og her viser Andersen en betydelig evne til å sette seg inn i to ulike personligheters sinn. Hun opererer ikke med enkle forestillinger om menn og kvinners «vesen». Hun lar både Johan og Judith komme til orde i to lange kapitler der de fra hver sin synsvinkel forteller historien om hvorfor deres forhold gikk i stykker. I et påfølgende kapittel møtes de og tilbringer kvelden og natta sammen før deres datter skal begraves, et dramatisk møte der de konfronterer hverandre med sin felles fortid.

Høydepunkter

Disse tre hovedkapitlene er romanens høydepunkter, men de føyer seg inn i en helhet som vitner om Andersens sikre evne til balansert framstilling. To personer står i sentrum, men de menneskene som omgir dem - både i fortid og nåtid - trer også klart og plastisk fram og skaper nettopp den balansen som en slik historie krever for at den skal kunne forstås i hele sin gru.

Forklaring?

Kanskje kan man innvende at årsakene til at Ebba tar sitt eget liv ikke kommer klart nok fram. Et brev hun har skrevet til sin yngre halvsøster blir gjengitt, men det gir heller ingen fullgod forklaring, og i det hele tatt virker dette motivet litt fortenkt.

Men dette er bagateller. Barnet står ikke i fokus. Dette er en historie om to voksne mennesker som møtes og tror seg å ha funnet sitt livs lykke i samlivet med den andre, og som skilles i fortvilelse over at de dypest sett ikke forstår hverandre. Eller kanskje gjør de likevel det? Kanskje handler det om at de ikke klarer å leve med hverandres forskjellighet? Uansett, historien fortelles med bravur og skarpt blikk for den negative dynamikken som så sørgelig mange samliv lider under.

Musikalske myter

Musikk og myter spiller en viktig rolle som resonansbunn for menneskenes følelser i «Hav av tid». De musikalske referansene spenner vidt - fra Mozarts «Tryllefløyten» til Mamas & Papas' «Dream a Little Dream of Me». De faller naturlig inn i helheten, ikke bare fordi Judith er utøvende musiker, men fordi de både motivisk og symbolsk peker inn mot kjernepunktene i verket. Det gjelder også for de mytiske referansene, der Demeter, fruktbarhetsgudinnen, hun hvis datter Persefone ble røvet av Hades og ført til underverdenen, står mest sentralt. Andersen utnytter fint tilknytningen mellom Judith og Demeter, og faller ikke for fristelsen til å trekke parallellene for langt.

Andersen behandler i det hele tatt et sårt og ømtålig emne på en klok og balansert måte. Det er fjorten år siden hun debuterte. Hun har lenge blitt betraktet som lovende. Nå er hun ikke lovende lenger. «Hav av tid» er en fullmoden forfatters verk.