Dyrenes venn

Hovedrolleinnehaverne i filmene hans er katter, snegler, troll og muslinger. Pjotr Sapegin (46) er ikke akkurat Norges mest kjente filmregissør, men desidert den mest prisbelønte.

LILLE, GULE KAJSA HAR ET PROBLEM. Hun ønsker seg så fælt en hund. Men hunder flest er ti ganger større enn Kajsas hus. Kajsa er en snegle. Og snegler kan ikke ha hund. Eller?

Kajsa er laget av plastilina, en av mange bisarre figurer som springer ut mellom fingrene på Pjotr Sapegin. Som navnet antyder er han russisk, men de over 30 filmprisene han har mottatt, er for norske kortfilmer. 22 stykker på knappe ti år.

Det siste gullet kom i forrige uke, en Grand Prix fra filmfestivalen i Montreal. Noen uker før deltok han i den prestisjefylte filmfestivalen i Berlin.

- Hadde jeg vært håndballspiller istedenfor animasjonskunstner, ville den røde løperen fått luftet seg på Gardermoen, sier Sapegin.

Når jeg ringer ham på mobil, går animasjonskunstneren gatelangs i Praha. Han er på studietur for å finne gamle marionetter til inspirasjon for filmen han lager sammen med Anne Holt og Tine Kjær. Om dokkedetektiven Bernhard Pinkerton, basert på høstens barnebok. Han hoier begeistret til meg som til en gammel venn, enda vi aldri har møtt hverandre. Når jeg ankommer det knøttlille kontoret hans på Sankthanshaugen i Oslo noen dager seinere, er han imidlertid så travelt opptatt av en mopp, at han knapt har tid til å hilse. Han er en lidenskapelig renholdsmann.

- Min drøm var å vaske vinduer.

- Jaså?

- En fin jobb, men veldig eksklusiv. Søppeltømmere og vindusvaskere er det manuelle arbeidets aristokrati. Hvis jeg en gang skal lage film om vikinger, skal jeg bruke søppeltømmere og bygningsarbeidere i rollene. De er dagens erobrere.

SAPEGINS UNIVERS ER FYLT med småkryp, fra muslingen Edvard og sneglen Kajsa til kjetta fra Dovre og to frosker som sitter på en stein og deklamerer Shakespeare. Hannfrosken spør hunnfrosken: «Kan du da liknes med en sommerdag?»

- Shakespeare skrev sonetter for å få tak i damer. Men her ender det med en rekke one-night-stands, opplyser Sapegin. Gjennom årene som scenograf i russisk teater har han utviklet en forkjærlighet for Shakespeare. Nå skal han filme sin egen versjon av «Hamlet».

- Min Hamlet er en tretten år gammel gutt i gule bukser som har mistet far. Mor er gift med en annen og har kastet ham bort. Hamlet har veldig lyst til å ta tilbake mor. Bort med annen mann! Mamma og pappa må bli sammen, sier Pjotr på sitt rett-på-sak-gebrokne norsk.

- Men Hamlets far er da død?

- Han er et spøkelse, sier Sapegin oppgitt.

- Det er noe helt annet.

Filmen skal både inneholde animasjon og det Sapegin kaller live action. Der skal han selv spille spøkelset.

- Jeg har hatt flere stumme roller i Erik Gustavsons filmer. En gang tok han meg ikke med, og den filmen ble kraftig kritisert, sier Sapegin, som fikk sin første talerolle som offiser under den russiske revolusjon i «Sofies verden».

SAPEGIN ER KUNSTNER i sjuende generasjon. I familien har han akrobater, skuespillere, scenografer og dokkespillere. Han tenker på tre språk, hvorav det tredje er engelsk, som han snakker hjemme. Og på møter i det lille nystartede filmselskapet Zoo Film.

- Gutta her mener vi ikke har tid til at jeg skal snakke norsk.

Anne Holt, som Sapegin er blitt kjent med gjennom sin kone, advokaten Berit Reiss-Andersen - Holts medforfatter og tidligere statssekretær - påtok seg i fjor å lære ham grammatikkens edle kunst. Men norskkurset gikk fort over til å bli en animasjonsfilm.

- Det var så kjedelig bare å studere.

Animasjonsmiljøet i Norge har eksplodert de siste årene. Det tegnes og modelleres og filmes i kjellere landet over. Det er neppe tilfeldig at den femte norske filmen som gjennom tidene er Oscar-nominert, er animasjonsfilmen «Min bestemor strøk kongens skjorter» av Torill Kove. Hun skrev manuset til Sapegins filmer om Kajsa snegle.

NÅR DET TRENGS 24 BILDER for å lage et sekund, og det tar et halvt år å lage en femminutters kortfilm, må du kanskje være av det tålmodige slaget. Pjotr Sapegin snakker russisk i telefonen, og selv om jeg oppfatter ordene «njet!» og «katastrofe!», er han like rolig. Dette er en mann som, ifølge hans venner, aldri har deltatt i et selskap uten å sovne.

- Animasjon er en så sakte prosess, at du begynner å se liv på uventete steder. Ser du nøye nok etter, er det lyd i steinen og liv i vinden. Jeg har en teori om at alt er levende.

Ta skruer: I min verktøykasse har jeg ikke mange små rom til forskjellige skruestørrelser, men ett stort rom til alle. Når det er veldig mørkt, og to like ligger tett sammen, da kommer det etter ni måneder en liten skrue til i kassa.

Pjotr, sier en venn, er av typen som kan få fem hundre kroner av sin kone til å kjøpe mat, og gå lykkelig ut i verden. Han finner seg en kafé, lager en fin figur av servietten, spiser for to hundre kroner mens han planlegger en ny film, kjøper en fin blyant, og kommer blid hjem med en klase bananer til middag.

Ikke rart det iblant ryker for hans kone. Heldigvis forguder Sapegin den jorda hun trår på. Forholdet er av det begeistrete slaget, til tross for at Reiss-Andersen fikk russeren nærmest slengt etter seg. Han bodde hos en venninne av henne under en barneteaterfestival, og venninnen var redd for å la ham være alene i leiligheten - «i tilfelle han er KGB eller noe».

- OK, da, sa Berit, så tar jeg ham. Men da skylder du meg en tjeneste.

Å KOMME TIL NORGE, sier Sapegin, var som å komme hjem. - Det luktet hjem. Jeg kom fra Sverige midt på natta, og så ingenting. Vi satt hele natta på kjøkkenet og sang, så sovnet vi på madrasser på gulvet. Akkurat som i Russland. Både russere og nordmenn er gale mennesker. Forskjellen er at russere ikke vet at de er gale, mens i Norge er det et bevisst valg.

Sapegin fikk et ublidt møte med sider av den norske galskap, da han og Reiss-Andersen for et par år siden ble beskyldt av dobbeltagenten Svein Lamark for å være, nettopp, KGB-spioner.

Paret har seinere mottatt både beklagelser og erstatning fra Cappelens Forlag, som publiserte anklagene.

- Det var en voldsom opplevelse. Vi har bestemt oss for at det er over, og at vi aldri mer skal snakke om det.

VINNER FLEST PRISER: -Min drøm var å vaske vinduer.
GIR LIV TIL KAJSA: Sneglen Kajsa vil ha en hund. Men hunden er for stort til å bo i sneglehuset til Kajsa.
FORFATTER-FORVIKLINGER: Fru Berit Reiss-Andersen skrev krimbok med Anne Holt. Holt skriver nå filmmanus sammen sin kone, Tine Kiær, for Berits mann, Piotr.