Dyret er sluppet løs

Bak det som ligner kultur, manerer og menneskelighet, finnes ikke et fint differensiert sinn, men et snerrende mannedyr.

SANNHETEN om mannen er kommet frem. Menn er dyr sier svenske feminister. Det er i og for seg ikke så oppsiktsvekkende. Mannedyret er en del av standard stereotypiene om mannen. Den har lange historiske røtter. «Each man is a king, and I am the king around here.» Uttalelsen kommer fra Stanley Kowalski (Marlon Brando) i filmen A Streetcar Named Desire (Kazan 1951). Brando fremstiller i filmen en av tidens prototypiske portretter av mannedyret. Det er karakterisert ved svulmende muskler, rå selvhevdelse og dampende begjær. Selv om Brando ved å fremstille mannen som objekt for publikums begjærende blikk, peker fremover mot vår tids metroseksuelle maskulinitet, som nettopp kjennetegnes ved sin en mannlighet-til-begjær profil, er det en maskulinitetsform som har solen i ryggen. Den demokratiske, dialog- og relasjonsorienterte maskuliniteten passer langt bedre til konsumsamfunnet forbruks- og likestillingsideologi. Denne veltempererte mannligheten, enten den fremstår som hippie, jappie eller yuppie, som er orientert mot fred på jorden - eller væpnet med en kynisk egeninteresse i en alles krig mot alle i ambisjonens og pengenes tegn - er utstyrt med en sosialdemokratisk seksualitet, filtrert, forstått og rehabilitert gjennom tidens psykodynamiske vokabular. Den har lite til felles med det tradisjonelle mannedyrets rå, seksuelle selvhevdelse.

LIKEVEL er filmen og det populærkulturelle feltet fullt av ulike typer mannedyr. De raver over lerretene med pikken eller pistolen som eksistensielle kompass. En av vår tids mest tidstypiske skildringer av mannedyret finner vi i filmen Fight Club (Fincher, 1999) Den gir et portrett av konsumsamfunnets metroseksuelle mann. Han fremstiller en gjennomestetisert hedonistisk orientert form for maskulinitet, som bygger identitet i forhold til tingene og livsstilen. For denne typen mann er kroppens betydning i opplevelsen av maskulinitet minimert. Konsekvensen er at han eksisterer på erotisk sparebluss med minimal opplevelse av kjønnsfylde. Når mannsrollen er under press, når tradisjonelle prestisje-skapende arenaer i samfunnet ikke lenger fungerer som de pleier - eller den forventningshorisont som er innbakt i mannsrollen ikke blir innfridd, skjer det ofte en lekkasje av maskulinitet. Lekkasjen kan stoppes med vold, men den kan også stoppes med ideologi som militarisme, fascisme, etc. eller gjennom handlinger som er betraktet som prototypisk mannlige.

I DETTE kulturelle klimaet dukker det ofte opp ulike versjoner av mannedyret. Mannedyret er en kulturell stereotyp. Det er et slags siste felles mannlig multiplum, et maskulinitetens Dovrefjell som står som garantist for legitim maskulinitet. De ulike mannedyrsikonografier kan sees på som måter menn bearbeider og reflektere en mannsrolle som har mistet sine tradisjonelle kulturelle ankerfester. I Fight Club er løsningen på krisen i maskulint volum en revitalisering av mannedyret. Gjennom en systematisk bruk av vold, blant annet rettet mot den six-pack orienterte posterboy-maskuliniteten, skal det oppstå en ny mann preget av et autentisk, primitivt kjønnsfylde. Som alle stereotyper har også mannedyret et feste i virkeligheten. Som et prototypisk ikon på maskulinitet reiser den mange viktige spørsmål. Den peker på at viljen til å strukturere virkeligheten gjennom vold har en mannlighetsbyggende side, og den peker på at de seksuelle prestisjemodellene, preget av imperativer om virilitet og seksuell prestasjon, fremdeles har anselig betydning for mannlig identitet.

TIL TROSS FOR den voldsglemsel som preger sosialdemokratiet, så består en stor del av kulturens heltebilder av halvpsykopatiske drapsmenn. Det populærkulturelle feltet er fullt av ikoner på menn, fra Clint Eastwood og Arnold Schwarzenegger til Lynvingen og Batman, som får sin mannlighet konstituert gjennom effektiv og presis voldsutøvelse. Det er også et realhistorisk faktum at kulturen er grunnet i vold, i den forstand at voldsmonopolet er en forutsetning for en fungerende statsdannelse. Det er heller ikke til å komme vekk fra at politisk handleevne på et interstatlig plan på grunnleggende vis er et spørsmål om voldens økonomi.Dette peker på en dobbelthet i vårt forhold til vold. På den ene siden er det slik at evne til vold er en av samfunnets mest skattede og prestisjefylte egenskaper. Heltevolden beskytter og bevarer, og blir assosiert med styrke, mot og mandighet. Samtidig er volden noe av det samfunnet fordømmer sterkest og uttrykker dypest avsky for. Den illegitime volden marginaliserer. Voldsparadoksene innebærer imidlertid ikke at alle menn er voldelige, heller ikke at de er dyr eller potensielle voldtektsmenn, men de peker på at volden har en sentral plass i mannlig identitetsdynamikk. Den siste tiden har stereotypien om mannedyret blitt revitalisert i kjønnsdebatten. Noen feminister har hevdet at menn er dyr, og møtt heftige motsvar. I et slikt perspektiv fremstår mannen som en kulturell bakevje som sivilisasjonsprosessen har krøpet forbi, mens kvinnen på den andre side er en oase av kultur, sivilisasjon og forurettetthet. Forestillinger hvor et kjønn fremstår som kvalitativt, moralsk eller menneskelig bedre enn det andre, visker ut menneskelig kompleksitet og skaper stereotyper. Endimensjonale bilder av mennesker er aldri sanne. Når bildene tar makten og tanken i større grad styres av ideologisk refleks enn empirisk realitet, forsvinner innsiktene i det menneskelige. Det skapes menneskeforakt og kjønnskrig.

KVINNEFORAKT kjenner vi fra en rekke kulturer og religioner. Den er godt institusjonalisert og løper gjennom mange religiøse bevegelsers emosjonelle infrastruktur. Mannsforakten har vært mer uuttalt og sjeldent satt i system på samme måte eller gitt politisk legitimitet, hvis ikke det å oppdra gutter til å dø på en slagmark kan sees som mannsforakt. Menn-er-dyr debatten peker på at det ikke bare er kvinner som blir objektivisert og stereotypert. Det finnes også tradisjon for objektivisering av mannen. Demokrati handler blant annet om å ta legitimiteten fra menneskeforakten. Et vesentlig skritt i så henseende er å nyansere de stereotypier som styrer historiene og fortellingene om hva det er å være kvinne, men også om hva det er å være mann. I en slik kontekst kan forestillingene om mannedyret være en kilde til innsikt i de ideologier og maktmekanismer som former mannen, snarere enn til stigmatisering og stereotypering. Knut Kolnar kommer med boken «Mannedyret - Begjær i moderne film» til høsten.