Fritt spillerom: «Som regel greier vi å holde de aggressive kreftene i sjakk, men av og til oppstår det omstendigheter der de kan få fritt spillerom, som for eksempel under en krig, ved pøbelstyre, i rus, ved personlige kriser og innenfor enkelte maskuline fellesskap», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Luis Berg/Keyston/Scanpix
Fritt spillerom: «Som regel greier vi å holde de aggressive kreftene i sjakk, men av og til oppstår det omstendigheter der de kan få fritt spillerom, som for eksempel under en krig, ved pøbelstyre, i rus, ved personlige kriser og innenfor enkelte maskuline fellesskap», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Luis Berg/Keyston/ScanpixVis mer

Dyret i oss

Aggresjonen, dominans og brutalitet er og blir en del av den maskuline seksualitet, uavhengig kultur og tidsepoke.

Hva er det som får enkelte menn til å begå overfallsvoldtekter? Jeg har ikke noe entydig svar, men jeg tror jeg vet hvor vi kan begynne å lete: Vi kan like det eller ei, men aggresjonen, dominans og brutalitet er og blir en del av den maskuline seksualitet, uavhengig kultur og tidsepoke.

Som regel greier vi å holde disse kreftene i sjakk, men av og til oppstår det omstendigheter der de kan få fritt spillerom, som for eksempel under en krig, ved pøbelstyre, i rus, ved personlige kriser og innenfor enkelte maskuline fellesskap. Skal vi ha håp om å redusere antall voldtekter nytter det ikke bare å snakke om gatebelysning, bare navler og flere vektere, vi må også vi ha mot til å se disse kreftene i hvitøyet.

Seksualiteten er, som de fleste andre sider ved naturen, verken demokratisk, human eller lovlydig. Den er ikke rettferdig, den tar ikke hensyn og den spør ikke etter grunn. Den bare er.

I sin bok «Sexual Persona» sier den amerikanske filosofen og feministen Camilla Paglia dette om den mannlige seksualitet: «Vannheligelse og vold er en del av seksualitetens perversitet, som aldri vil jenke seg etter liberale teorier om menneskekjærlighet.»

Videre sier hun: «Feminismen, som argumenterer fra den mer fredsommelige kvinnens ståsted, begriper overhodet ikke blodlysten i voldtekten, fryden ved å krenke og ødelegge.» Paglia hevder dessuten at voldtekt er det seksuelle uttrykket for viljen til makt som naturen har innpoder i oss alle, og at sivilisasjonen ble bygget nettopp for å holde denne maktviljen i sjakk.

Paglia ble selvfølgelig både utskjelt og latterliggjort for et slikt syn, som så til de grader brøt med den postmoderne forestilling om at egenskaper som vi tidligere tilla naturen egentlig hører hjemme i kulturen. Å si at noe bare er, slik Paglia gjorde, ble oppfattet som ren fatalisme, som å vende tilbake til en reaksjonær, patriarkalsk naturalisme. Ja, nærmest som en unnskyldning for voldtekt.

Men Paglia unnskylder ingen voldtekt. Snarere tvert imot. Det hun sier, er at nettopp fordi seksualiteten er knyttet til naturen, og til det hun kaller de daimoniske kreftene, må og skal den temmes, reguleres og kontrolleres av kulturen. Sivilisasjonen er simpelthen vårt bolverk mot den naturtilstand vi som mennesker hele tiden trues med å bli kastet tilbake til, ikke minst i seksualiteten. Voldtekt skyldes altså ikke for mye sivilisasjon, slik enkelte har ment, men for lite. En mann som gjennomfører en voldtekt er ikke først og fremst syk, han er usivilisert.

Å ta innover seg dette føles ubehagelig av flere grunner. For det første frontkolliderer det med en av de mest utbredte forestillingene i vår tid, nemlig den at naturen per definisjon er god og hensiktsmessig. Å si om noen at de oppfører seg naturlig, var for fire hundre år siden en fornærmelse. I dag er det en hedersbetegnelse. Naturen har langt på vei blitt målestokken for det gode liv. «Ja, men det er jo naturlig», sier og tenker vi, når vi oppfyller et behov eller gir etter for et begjær, og føler at vi har levert et vanntett argument for det vi gjør. Eller som datteren min svarte da jeg sa at hun måtte spise opp maten sin: «Ja, men jeg har ikke lyst.»

Vennligsinnede naturdyrkere fra Rousseau til Beatles og dagens pedagoger mener at all you need is love, og at hvis bare mennesket får utvikle seg i henhold til sin natur, så vil det bli både lykkelige, harmoniske og godt. Noe som selvfølgelig har passet som hånd i hanske for næringslivet og kapitalismen: Nye behov, flere produkter, mer fortjeneste.

Å knytte voldtekt til mangel på sivilisasjon føles også ubehagelig ved at de fleste overfallsvoldtekter i dag begås av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Stempler vi slike gjerningsmenn som usiviliserte stempler vi samtidig også deres kultur som nettopp det. Noe som passer dårlig overens med vår vennligsinnede, sosialdemokratiske humanisme, som i prinsippet godkjenner alle kulturer som likeverdige. Ja, enda verre, det høres nesten et ekko av hvit imperialisme.

La det være sagt, det finnes knapt noen kulturer som godtar voldtekt. Men kulturene beskytter seg mot aggresjonen i den mannlige seksualitet på forskjellige måter. Noen kulturer gir kvinnen hovedansvaret for å sensurere alt som kan vekke mannens seksualitet, mens andre kulturer pålegger mannen selv å sensurere sine lyster. For drøyt hundre år siden var den første strategien enerådende også her i landet. Da var de fleste kvinner så innpakket, tilslørt og innsnørt at de knapt kunne bevege seg, i hvert fall ute i det offentlige rom.

Den vanlige måten å tolke dette på, er at våre tipp, tippoldeforeldre var snerpete, bluferdige og seksualfiendtlige. At de levde i en tid som hadde glemt kroppen. Men ærlig talt, mennesker som var overbevist om at bare synet av en dameankel kunne få menn på farlige tanker, ja, kanskje til og med friste dem til farlige handlinger, var ikke de strengt tatt mer seksualfikserte og i naturens vold enn det vi er i dag, hvor vi har våget å la mannen selv få ansvaret for å holde sin natur i tømme?

Jeg vil hevde at dagens strategi for kontroll med den maskuline seksualitet i det offentlige rom er mer sivilisert enn den var tidligere. Den er også mer sivilisert enn det vi fremdeles kan finne i enkelte pietistiske kristne miljøer og i enkelte ikke-vestlige kulturer, der kvinnes klesdrakt er avgjørende for hvordan menn skal forholde seg til dem.

At vi menn kan være med kvinner som vekker våre lyster uten å antaste dem, eller å føle at vi har rett til å antaste dem, er simpelthen et av de store fremskrittene i historien. Men fordi nyrousseauistene har fått oss til å tro at det er dette som er det naturlig, forstår vi ikke hvor umistelig dette fremskrittet er, og ikke minst, hvor lett det er å falle tilbake til naturtilstandens barbari.

Alt arbeid med å redusere voldtekt er viktig, både det praktiske og det holdningsskapende. Her har naturligvis også politikerne en viktig oppgave, enten det dreier seg om å forsøke å redusere antall overfallsvoldtekter eller voldtekter i nære relasjoner. Men forut for alt dette må vi våge å gjenkjenne naturen i oss selv, og ikke tro at vi kan pålegge naturen politiske holdninger og moralske hensyn.

Camilla Paglia skriver: «Politisk likestilling kan kun lykkes i politisk forstand. Drep fantasien, lobotomer hjernen, kastrer og opererer - da vil kjønnene bli like. Inntil da må vi leve og drømme i naturens daimoniske turbulens.»