Dyrisk skam

«Det vi vet om industriell oppdrett av kveg, gris og fjærkre, sprenger grensen for vår medfølelse.»

Hva har de daglige pinslene i slakteriene å gjøre med Det tredje rikets konsentrasjonsleirer? Og er denne sammenligningen hinsides enhver rimelighet? Gjør medieoppstyret rundt faren for kugalskap og smitte oss blinde for etiske aspekt i forholdet mellom dyr og menneske?

Dette spørsmålet ble stilt i Berliner Zeitung rett før jul, i kjølvannet av de første tilfellene av kugalskap i tyske kvegbesetninger. Mediene var fulle av reportasjer om konsekvensene av den industrialiserte kjøttproduksjonen. I Norge håper man at helnorsk kjøttkvalitet og regelverk beskytter oss mot den skjebne som har rammet England, Frankrike, Sveits og nå også Tyskland. Bortsett fra noen få «dyrevernfanatikere» som protesterer mot pelsbruk, høner i bur, og appellerer til vår medfølelse med livs-vesener vi liker å fortære, er det få som tematiserer etiske aspekt i forholdet mellom dyr og mennesker. Dyrebeskytterne - som regel unge, idealistiske mennesker - med en, for oss andre, (tilsynelatende) lett fanatisk eller kanskje heller patetisk touch, har liknende status som miljøvernerne hadde på begynnelsen av 70-tallet. I dag er miljøvern noe enhver regjering er tvunget å forplikte seg overfor.

Jeg ble i avisartikkelen gjort oppmerksom på at den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee har skrevet en bok ved navn «Vanære» (Disgrace) der spørsmålet stilles om hva begreper som ære og skam betyr for en død hund. Hans aller nyeste bok, «The Life of Animals », handler blant annet om en eldre kvinnelig forfatter og overbevist vegetarianer som i sine universitetsforelesninger kjemper mot kjøttindustrien. Mer interessant enn hennes argumenter er følelsen av at argumentene selv ikke strekker til. Rasjonalitetens språk makter ikke å uttrykke hva som foregår mellom menneske og dyr. Blant sine vennlige medmennesker føler den eldre damen seg alene med avskyen for «den forbrytelsen av uforestillbar konsekvens», som daglig foregår i den industrielle kjøttproduksjon og i slakteriene. Hun plages av tankene om at akkurat som de daglige grusomhetene i slakteriene blir ignorert, slik ville tyskerne under krigen ikke vite noe om konsentrasjonsleirene. Slik sammenligner hun i stadig nye forsøk Treblinka med slakteriene.

Vår tenkning rekker ikke langt. Vi har lenge visst at det intensive dyreholdet ikke bare er skadelig for dyrene, men også for deres konsumenter. Vi spiser oss helt bevisst inn i katastrofen. Den østerrikske avisen Standard refererer til forskning som hevder at i EU vil Creutzfeldt-Jakobs'-syndromet de neste ti år bryte ut hos to millioner mennesker, som allerede er smittet. Det offentliges omgang med kugalskapen er som hele den industrielle kjøttproduksjonens historie; en stadig veksling mellom sjokk og bortvending. Skam, rasjonalisering og økonomisk tenkning drevet til sitt ytterste og koplet med likegyldighet, inngår her i en særegen blanding.

I Tyskland ble jeg også gjort oppmerksom på at romanen «The Jungle» av Upton Sinclair for snart hundre år siden sørget for de første rystelsene om dette temaet. Han beskrev de umenneskelige arbeidsforholdene og grusomme slaktemetodene i Chicagos slakterier. Men romanens største effekt ble ikke forferdelsen over den ubarmhjertige nedslaktingen, men de uhygieniske forholdene i «slakterihelvetet», hvor rottekadavre, fordervete kjøttrester og forulykkede arbeidere ble stappet med inn i pølseskinnene. Dette fikk forbrukerne til å våkne. Det ble oppnevnt en regjeringskommisjon og statlige hygienekontroller ble initiert. Forholdene for arbeidere og dyr forble selvfølgelig som før. «Jeg siktet på menneskenes hjerter, men traff tilfeldigvis deres mager,» kommenterte Sinclair resignert sin roman.

Imidlertid er det nettopp hjertenes skyld at tenkningen ikke rekker lenger enn til magen. Det vi vet om industriell oppdrett av kveg, gris og fjærkre, sprenger grensen for vår medfølelse. Vi ønsker slett ikke å vite hvordan kjøttet så ut, mens det ennå var levende dyr. Og om denne viten blir påtvunget oss, fører det til kortfristig fordervet matlyst og skamfølelse. Selv etter det første tilfellet av kugalskap i Tyskland ble det i de tyske mediene forbausende sjelden vist reportasjer av fjøs, slakterier eller steder for produksjon av dyreftr. Man utsatte publikum bare i noen få sekunder for de bildene av stive dyreskrotter i alle størrelser, som nylig ble vist på tv. I stedet ble smittehistorien fortalt fra mikroskopets skånende perspektiv. I visualisert representasjon er «døden» generelt renset for materie og forråtnelse og forvandlet til «ren udødelig form». Utstoppede ugler, spiddete sommerfugler, skjeletter av mennesker, oppskårne meitemarker eller aborterte embryo lagt i formalin, trener fra barnsben av i biologiundervisningen perspektivet på livet. At disse «preparatene» tidligere er blitt tatt livet av, forsvinner bak den vitenskapelige nimbus av fremskritt og objektivitet.

At ftrblandingene består av oppmalte dyrekadavre har vært offentlig kjent siden 80-tallet. «Benmel» hørtes tidligere ganske uskyldig ut. Først noen år senere gikk det opp for forbrukerne at de - slik det ble hevdet i tyske medier - fordi mennesket er på toppen av næringskjeden, også spiste sine døde kjæledyr, sammen med dyr fra zoologiske hager, infiserte kveghoder og forurenset industrifett. Forbrukerne ante i og for seg at dyrene de spiser har tjent som søppelsvelgere. Det er imidlertid ikke bare avfall som havner i dyremagene, men hundretusener av friske kalver som ikke er eldre enn tyve dager, hørte vi på nyhetene i Tyskland. EU betaler en destrueringspremie - også kalt herodeslønn - for hver oppmalte kvegbaby for å holde kjøttprisene nede.

Alt dette vet man og vet det likevel ikke. Det er desto lettere å fortrenge all denne gru, fordi nytelse av mat og tabuisering har vært forbundet i århundrer. Det hører sivilisasjonshistorien til at mattilberedning og spisevaner blir så raffinerte at næringens dyriske opprinnelse tilsløres. Omriss av hele dyr, særlig hode, hale og føtter, skaper fra et stadium i sivilisasjonsutviklingen ubehag og motbydelighet, mens de tidligere utløste fornemmelser av triumf. Tenk bare på barbariets gjenkomst i William Goldings roman «Lord of the Flies», der et grisehode satt på stake figurerer som sivilisasjonssammenbruddets symbol. Det vestlandske smalahove er et skrekk-lyst-inngydende sivilisatorisk norsk unntak, og innehar nettopp derfor sin ambivalente status. Det siviliserte mennesket har problemer med mattilberedningens aggressive aspekt. Sydenturister forteller til tider med gru om slaktefester der barn leker med avhuggete grisehoder, eller om små harer som legges korsfestet på grillen. Den som synes dette er barbarisk, vet inderlig godt at de firbente leverandørene av kjøtt hjemme har det usammenlignbart verre enn landsbyharen. Likevel er man stolt over sitt høyere sivilisasjonsnivå, et nivå som kjennetegnes av at man ikke tar denne kunnskapen til seg.

Slakteribransjen er, med eller uten skandaler, ikke noe forbrukerne ynder å beskjeftige seg med. Den er derfor beskyttet, og kjøttbransjen har farlig frie tøyler. Her i Norge burde vi kanskje fokusere mindre på det norske regelverkets fortreffelighet og Norsk Kjøtts edle renhet - til forskjell fra andre lands (skitne) affærer. Vi burde rette oppmerksomheten mot våre medskapningers levevilkår i den norske industrielle kjøttproduksjon.

Det har oppstått en ond sirkel av skam. Vi forsøker å unndra oss viten om dyrenes kroniske sykdommer og klaustrofobiske livsvilkår, eller andre detaljer fra katalogen over deres lidelser. Men det ville bety en mulighet for bedring hvis offentligheten fikk øynene opp for misforholdene i kjøttproduksjonen, uten å være drevet til det av frykt for salmonella, dioksin eller kugalskap. Om vi bare benyttet en brøkdel av den oppmerksomheten vi vier kokebøkenes lekre moteoppskrifter til å konsentrere oss om hva som foregår bak kulissene i kjøttproduksjonen, ville mye være vunnet. Men vi ville nok ikke føle oss bedre til mote, i alle fall ikke med det første.