TRENGER TILSKUDD: Fra politiets ransaking av SOS Rasismes lokaler i Haugesund i februar. «Det er et skrikende behov for å gi forvalterne mer ressurser til å kunne følge opp misbruk av statlig støtte,» mener Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Foto: Jan Kåre Ness / Scanpix
TRENGER TILSKUDD: Fra politiets ransaking av SOS Rasismes lokaler i Haugesund i februar. «Det er et skrikende behov for å gi forvalterne mer ressurser til å kunne følge opp misbruk av statlig støtte,» mener Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Foto: Jan Kåre Ness / ScanpixVis mer

Dyrt å drive «heksejakt»

Det kan ikke være slik at staten og politiet sitter på gjerdet og venter på at noen andre skal håndtere tunge og vanskelige saker før de selv tør å ta i dem.

Støtteordningene til barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge er unike og viktige. De skaper aktivitet, sosial utjevning, demokratilæring og glede blant barn og unge i hele landet. Det er derfor det er så trist når en sak som medlemsjukset i SOS Rasisme kommer opp. SOS Rasisme og den mye omtalte støtten til jenteforsvaret er saker som kaster skygger over et ellers velfungerende system.

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (og Dagbladet) har blitt beskyldt av SOS Rasisme for å drive «heksejakt» mot dem. Vi kjenner oss dårlig igjen i den beskrivelsen. Men vi har måttet bruke svært store ressurser på å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd i organisasjonen, og på rettsprosessen som fulgte.

De siste ukene har Dagbladet kommet med enda flere avsløringer om svindelen i SOS Rasisme. Samtidig har nyheten spredd seg om at aktivister fra den gamle organisasjonen vil starte opp en ny organisasjon. Utdrag fra nettdebatten om saken som Dagbladet gjenga på debattsidene 5. mars viser at mange reagerer på det som har skjedd. De åpenbare spørsmålene er: Kan historien gjenta seg? Risikerer vi at det samme skjer igjen?

La oss bare fastslå først: SOS Rasisme-saken er svært spesiell. Det er ingenting som tyder på at det finnes en liknende kultur for medlemsjuks og andre regelbrudd i de øvrige barne- og ungdomsorganisasjonene. Men to spørsmål er likevel grunnleggende: 1) Har vi et støtteregime som er robust nok til å oppdage juks, og 2) har vi gode nok rutiner for å få ryddet opp når regelbrudd først er oppdaget?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var LNUs egne kontrollmekanismer som sørget for at medlemsjukset i SOS Rasisme ble oppdaget. LNU krevde da tilbake pengene for 2008 og 2007. SOS Rasisme har ikke fått støtte siden 2007. Problemet er altså ikke at kontrollrutinene har sviktet, slik enkelte har hevdet. Problemet ligger i at det er svært ressurskrevende og kostbart å rydde opp når man først har oppdaget en sånn sak. LNU har beregnet ressursbruken i forbindelse med det sivile søksmålet mot SOS Rasisme til mellom 1,5 til 2 årsverk. Dette er svært mye på en arbeidsplass med 16 årsverk. Alle kostnadene har blitt dekket over LNUs ordinære budsjetter.

Det er en naturlig del av LNUs ansvar som forvalter å sørge for god kontroll og oppfølging av brudd på regelverket. Men når saker av den alvorlighetsgraden som SOS Rasisme-saken har vist seg å være, dukker opp, må flere aktører ta del i opprydningen. For mindre forvaltere er det svært vanskelig å dekke de høye kostnadene en rettssak medfører.

LNU er kritisk til at det tok svært lang tid før de store statlige aktørene kom på banen, og at de har skjøvet LNUs søksmål foran seg før de selv har handlet. Det kan ikke være slik at staten og politiet sitter på gjerdet og venter på at LNU skal håndtere saker som er tunge og vanskelige før de selv tør å ta i dem. I SOS Rasisme har det blitt avdekket regelrett svindel - kriminelle handlinger som tilsier at politiet burde handlet tidligere. Viktige beslag hos organisasjonen ble ikke gjort før etter en rekke avsløringer fra Dagbladet la nok press på dem til å handle.

Flere forvaltere går nå gjennom egne rutiner for å sikre at systemene for oppfølging av støtte er gode nok. Hvis denne prosessen ender med økte krav til rapportering og dokumentasjon for organisasjonene, risikerer vi å undergrave hensikten med støtteordningene. Målet er å skape mest mulig aktivitet for pengene som gis i støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene. Desto mer papirarbeid og byråkrati organisasjonene pålegges, jo mindre aktivitet skapes for pengene.

Hvis kravene til organisasjonene øker, risikerer man samtidig å utelukke små og mellomstore organisasjoner fra støtteordningene, fordi de har få ansatte og liten kapasitet til å håndtere denne typen byråkratikrav. Økte krav vil også stride mot regjeringens egen politikk for å forenkle tilgangen til offentlige støtteordninger.

Heldigvis er SOS Rasisme-saken noe vi aldri har sett maken til i norsk organisasjonshistorie, og forhåpentligvis vil vi aldri til å se noe liknende igjen. Kontroll med offentlige midler handler vanligvis først og fremst om god veiledning av organisasjonene. Men alle organisasjonene som mottar offentlig støtte er likevel tjent med økt kvalitet i kontrollen, fordi dette vil sørge for mest mulig rettferdighet og likebehandling. I tillegg vil det sørge for økt tillit til forvaltningen i befolkningen for øvrig.

LNU har derfor tre forslag til tiltak for hvordan vi kan lære av SOS Rasisme-saken, og styrke kontrollen av dagens støtteordninger uten å pålegge de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene mer byråkrati:

1. Forvalterne gis mer ressurser til å følge opp organisasjonene som får støtte. Merarbeidet ved økt kontroll legges på forvalterne i stedet for organisasjonene, slik at organisasjonene kan fokusere på det de egentlig er til for - å drive aktiviteter for barn og unge.

2. Det arrangeres årlige oppfølgingsmøter mellom alle de ulike støtteforvalterne for å styrke samhandling og utveksling av erfaringer.

3. Det lages felles definisjoner for alle forvaltere av statlige midler for hva som teller som henholdsvis et medlem, et lokallag og et kurs. Da kan organisasjonene rapportere de samme tallene til ulike forvaltere. Det er ressurseffektivt, og øker mulighetene for å føre kontroll med pengebruken.

Veien videre etter SOS Rasisme-saken er ikke å underlegge organisasjonene flere og strengere regler. Styrking av forvalteres ressurser til oppfølging og bedre koordinering mellom ulike forvaltere er det som må til for å sikre en solid og bærekraftig støttepolitikk til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i framtida. Forvalterne trenger mer ressurser til å drive «heksejakt» når det er nødvendig, om vi skal bruke SOS Rasisme eget vokabular.