Dyrt og dårlig

Ufokusert grøsser om New Yorks trøstesløse boligmarked.

FILM: Aldri så du New York tristere enn i Walter Salles «Dark Water», en nyinnspilt versjon av japanske Hideo Nakatas grøsser. Det uavbrutte regnet siler over og gjennom et modernistisk betonghelvete. Oversvømte vanntanker, sprukne vannrør og ødelagte kloakkledninger -   her er det vått og kaldt og breiflabb over alt.«Mamma, dette er ingen by,» sier lille Ceci (Ariel Gade) idet moren Dahlia Jennifer Connelly) tar henne med svevebanen fra Manhattan over til Roosevelt Island, den smale øya midt i East River. Skrekken i denne filmen handler mest om New Yorks vanvittige boligpriser, og om hva nyskilte alenemødre må ta til takke med. Roosevelt Island ble bygd som en Utopia-forstad i 1960-tallets brutalistiske arkitektur; når forfallet nå er satt inn, er inntrykket mer brutalisme enn utopi. En mørk flekk i taket i Dahlias leilighet brer seg raskt til en fossende lekkasje. I leiligheten over har det bodd en pike som er forsvunnet, men som Ceci øyensynlig kommuniserer med. Dahlia drives til vanvidd. Det blir aldri klart om hun er offer for et komplott, for overnaturlige krefter eller for sin egen paranoia.Walter Salles, som nylig har stor suksess med «Motorsykkeldagbøkene», har ikke hatt noen heldig hånd med «Dark Water». Gjennomgangstemaet om mødre som forlater sine barn blir aldri skikkelig integrert i plottet og virker til slutt mer irriterende enn nifst.