SULLER: I dag sitter norske bønder oppi de altfor bratte dalsidene og suller for hver sin nepe. Det er for smått, og den eneste grunnen til at det fortsatt lar seg gjøre er at de subsidieres i alle kroppsåpninger, skriver vår helgespaltist Knut Nærum. Illustrasjon: Flu Hartberg
SULLER: I dag sitter norske bønder oppi de altfor bratte dalsidene og suller for hver sin nepe. Det er for smått, og den eneste grunnen til at det fortsatt lar seg gjøre er at de subsidieres i alle kroppsåpninger, skriver vår helgespaltist Knut Nærum. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Dyrt, tungvint og gammeldags

Det fins noe grunnleggende irrasjonelt på bygda, og det er derfor vi liker den.

Meninger

Ingen liker å bli lurt. Det er ikke bare navnet på en kampanje Human-Etisk Forbund i 2012 lanserte mot klarsynte og prinsesser, det er til og med sant. Motviljen mot å bli lurt ligger under mye av både støtten til norsk EU-medlemskap, stordriftspolitikken i landbruket og kampen for kommunesammenslåing. Det er en motvilje som bygger på mistanken om at folk i distriktene marinerer seg i velstand på andres bekostning. At når utkantunger spretter opp og ned på kjempetrampolinene i utkanthagene, hager som er så store at det er umulig å se hvor hagen ender og naturen fortsetter, så er det vi som bor i byene som betaler for moroa.

Denne mistanken springer ut av økonomisk fornuft, fra overbevisningen om at landet kunne dekket befolkningens behov enklere, mer effektivt og ikke minst billigere for fellesskapet. I dag sitter norske bønder oppi de altfor bratte dalsidene og suller for hver sin nepe. Det er for smått, og den eneste grunnen til at det fortsatt lar seg gjøre er at de subsidieres i alle kroppsåpninger. Bøndene må drive mer effektivt eller finne seg noe annet å gjøre. Det handler om å bringe opplysningstida ut i hele landet. Trollene forsvant da utkanten fikk elektrisk lys. Nå trengs det skarpe økonomiske lyset som kan lyse opp enhver krok og fordrive de dumme, gammeldagse måtene å gjøre ting på. At hver bonde skal ha sin skurtresker, hver husklynge sin svømmehall og kultursekretær og poliklinikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utkanten har alltid vært skummel. Ordet panikk betyr tross alt egentlig frykt for Pan, skogguden, han som er dobbelt skummel ved både å ha djevlehover og panfløyte. Siden 1990-tallet har imidlertid utkanten blitt stadig skumlere i norsk populærkultur. Twin Peaks må ta sin del av ansvaret, men etter at Norge sa nei takk til EU-medlemskap i 1994, handler dette også om den store kløften i virkelighetsforståelse. Utkantskrekken er et permanent takk for sist fra ja-siden: Dette er hva som skjer når man ikke holder utkanten nede. På nittitallet fikk vi en hel bølge av filmer om uhumskhet på bygda: 1732 Høtten, Weekend, Mørkets øy og ikke minst Cellofan - med døden til følge, filmen som var så skummel at den måtte ha to titler. Senere har et ras av norske skrekkfilmer handlet om unge byfolk som kommer til bygda for å bli truet og drept av gærninger og monstre. Distriktet står for overtro og tradisjon og dreping, byen for fornuft og modernitet. Slik mor er ansvarlig for tradisjonene i hjemmet; å se til at det blir bursdag og syttende mai og jul slik det pleier å være, mens far er den som kommer hjem med ny flatskjerm, kan man med en viss rett si at distriktet er kvinne og byen er mann. Jan Tore Sanner er som en far som sier: «I år dropper vi gavepapiret, vi legger bare julepresangene i et hjørne i stua. Så går vi og forsyner oss når det passer.»

Alle kjenner noen som bor på landet og er mot kommunesammenslåing. Selv Høyreordførerne er mot. Folket vil at det skal bo mennesker i hele landet, og at noen av dem skal drive med korn og kål og melk og dyr. Vi er fullstendig klar over at vi betaler for maten både i butikken og over skatteseddelen. Dette har vi blitt enige om for mange år siden*. I 1959 utgjorde maten 40 % av husholdningsutgiftene, men i 2012 var de nede i 12 %. Vi kommer greit ut, selv når vi legger til den delen av innbetalte skatter og avgifter som har subsidiert akkurat det brødet. 13 % av skattepengene går til transport, jordbruk og fiske. Til sammen**.

Folk liker kommunen. Den tilbyr omsorg, den er der du er og den har alltid vært der. Kommunen er som en familie, bare uten de kleine middagsselskapene. Folk vil ha administrasjonen så nær at de kan sykle til rådhuset og hjem igjen på samme dag.

Vi som bor i byer er ikke så kalde og avstumpet at vi ikke unner utkantingene det livet. Dette er til beste for oss alle. Derfor spøtter vi gladelig i noen skattekroner for å opprettholde spredt bosetning og matvaresikkerhet og mathelse og lokal innovasjon og kulturlandskap i Norge. Det er en dugnad som vi har lyst til å være med på, selv om det kan falle en og annen kommentar om sauepuling. Det er ikke mer enn bønda beskylder hverandre før.

Europabevegelsen og Sanner appellerer til vår fornuft, men fornuften vår har allerede valgt det som er dyrt og tungvint. Fornuften har i dette tilfellet valgt å stole på følelsene. Vi vil ha juletreet, og det skal stå der det alltid har stått. Og hvem vet om ikke kommunestrukturen som i dag fortoner seg dyr og tungvint og gammeldags på lang sikt til og med vil vise seg å være økonomisk lønnsom, siden folk som trives er billigere i drift for samfunnet. Ingen av oss liker å bli fortalt at vi blir lurt når vi selv mener at vi ikke blir lurt. Derfor kommer Sanner ikke til å vinne kommunesammenslåingen uten å tape folket.

* Mer om dette i den utmerkede landbruksdebattboka En nasjon av kjøtthuer, av Lie og Løkeland-Stai (Forlaget Manifest, 2012).

** Ifølge Oslo kemnerkontor og Vox, 2013.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook