Dyster samtid

Med oversettelsen av Andrej Platonovs roman «Anleggsgrøften» foreligger en høyst uvanlig bok, en kritisk og surrealistisk samtidsskildring som viser hvordan et diktatur ved å infiltrere folks språk også tar dets tanke og identitet i besittelse.

Beretningen har mange likhetstrekk med mer berømte framtidsdystopier, men en vesentlig forskjell er at Andrej Platonov (1899-1951) skrev «Anleggsgrøften» i 1930, i den første femårsplanens tid, i den innledende fasen av landbrukskollektiviseringen, i en tid da Sovjet-regimet hadde bestemt seg for at alle skulle være lykkelige og hengivne.

Og det var ingen skremmende framtidsroman Platonov skrev, men sin versjon av et regime og et samfunn han kjente svært godt og hadde tatt sin del i bejublingen av.

Dyster

Den ytre handlingen er forbausende enkel: I Vosjtsjevs fotspor føres leseren til et arbeidslag som er i gang med å grave en anleggsgrøft, her skal et hus stort nok til å huse traktens mange arbeiderfamilier stå. Så flyttes scenen til et jordbrukskollektiv, der man fremdeles ikke har rukket å kvitte seg med kulakkene, og der framtidas klasseriktige bønder skal produsere mat og leve lykkelig.

Men hver side i denne boka maner fram en stemning som er dyster og klaustrofobisk. Det finnes ingen framtid for disse skikkelsene som hver dag tilpasser seg framskrittet, som gjør sitt aller beste for å tenke og handle i tråd med direktivene.

Likvidering av klassefiender og all slags brutalitet er en naturlig del av hverdagen, men som en intens og kritisk skildring av Stalin-samfunnet har boka egentlig få scener som forteller direkte om brutaliteten og forakten for enkeltmennesket, og de eventyraktige voldsscenene som finnes, forteller mer om både bøddelens og ofrenes maktesløshet i et samfunn så groteskt at det i dag synes latterlig. Like fullt, eller kanskje nettopp derfor, gjør den et sjeldent sterkt inntrykk på leseren med sin versjon av diktaturets tilpassede undersåtters liv, og deres tilværelses absolutte meningsløshet.

Forvrengt

Platonov lar sine skikkelser tenke og ytre seg i det offentlige sovjetspråket. Man skulle tro at det ville passe Stalins sensuranter godt, men i Platonovs versjon framstår virkeligheten som forvrengt. På den måten anskueliggjør han både det innholdsløse og det umenneskelig brutale ved dette groteske språket og den like groteske tanken bak det, tyrannens ansikt bak masken.

«Anleggsgrøften», en av Platonovs mest betydelige bøker, ble kjent for offentligheten først under perestrojkaen, flere tiår etter forfatterens død.