Dystert høydepunkt

Den ferske boka «T. Singer» er blant Dag Solstads dystreste og mest grusomme romaner. Men den gjør oss klokere på livet, mener Dagbladets svært fornøyde anmelder. Dystert og utfordrende i et av bokhøstens absolutte høydepunkter.

«Han er fra et grenseland som er ukjent for oss,» heter det om Abel Brodersen i Hamsuns «Ringen sluttet» - en romanfigur som uvilkårlig faller oss i tankene ved lesningen av Dag Solstads siste roman. Tittelen er identisk med hovedpersonen. Karakteristisk nok hemmeligholdes fornavnet, og det blir aldri røpet, verken av Singer selv eller den beretter som stedvis opptrer med denne for Solstad så typiske fordoblingsteknikken til følge, en teknikk som medfører at den fiktive hovedpersonen på samme tid blir framstilt og framstiller seg selv. Det fraværende fornavnet er et tegn som nettopp i kraft av sitt fravær signaliserer hvilken type det er tale om, nemlig en person for hvem det egne navnet spiller en underordnet rolle, dvs. en person som stadfester seg selv i kraft av den anonymiteten som han bestreber seg på å opprettholde, en mann som ønsker å leve inkognito, og som dermed framstår som et levende dementi av det intimitets- og bekjennelseshysteriet som preger vårt samfunn.

Singer har mange forgjengere i forfatterskapet, ja, i bunn og grunn har nesten alle hans mannlige hovedpersoner vært varianter av denne type. Fundamentet er lagt allerede i debutsamlingen, og Solstads AKP-periode er ikke det intermessoet man har villet ha det til - det ser man tydelig i ettertid. Så godt som alt han har skrevet, dreier seg om det man med et belastet ord kunne kalle åndsmenneskets utsatte og marginaliserte stilling i dagens samfunn, og de dilemmaer som springer ut av dette. Denne marginaliseringen framstår som frivillig og etterstrebelsesverdig idet den utgjør en form for protest. Samtidig har den på en diffus måte karakter av uavvendelig skjebne. Dermed blir den også tragisk i kraft av den ensomheten og kontaktløsheten som kleber ved den. Solstad blinker ut retningen allerede fra første setning av:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«T. Singer led av en særlig form for skamfølelse.» Nå kan man neppe si at skam er romanens hovedtema, men nettopp om «en særlig form» for skam, og om denne skamfølelsens relasjoner til andre personlighetstrekk. Romanen er en karakterstudie som utvides til en mer allmenn «filosofisk» studie i våre eksistensbetingelser som sosiale vesen i et moderne desintegrert samfunn. Handlingen er aldri det vesentlige i Solstads romaner - heller ikke her. Etter et kort blikk på en for Singer avgjørende episode i barndommen, blir vi presentert for hans mangeårige liv som evighetsstudent - med forfatterdrømmer og strøjobber - før han utdanner seg til bibliotekar. Så møter vi ham på vei til Notodden der han får ansettelse på biblioteket - opptatt av å skape seg et tilfredsstillende, men anonymt liv her. Etter kort tid flytter han sammen med en alenemor. Han føler seg «forskjønnet», men forholdet tar snart til å halte. Kort etter at de har besluttet å flytte fra hverandre, kjører samboeren seg i hjel. Uten at det forventes av ham, gir Singer klar beskjed om at han vil ta stedatteren til seg, og de flytter til Oslo, der den øvrige og temmelig begivenhetsløse handlingen finner sted. T. Singer er en mann uten oppdrift - «Han ga faen. Han ga faen i alt». Han søler med livet sitt, mens tida og ungdommen renner av sted, og som et ekko fra «Irr! Grønt!» slår fortelleren kontant fast at «den passive unge mann er og blir et frastøtende syn». Han er en karakterløs grubler, en identitetsløs og selvutslettende livsfornekter, anonym og livsudugelig, en mann som lar seg drive med, likegyldig, og derfor på samme tid fri - «en rein negativ ånd». Og han forblir seg selv lik, også etter at han har etablert seg, også etter at han har tatt ansvaret som stefar - et ansvar han søker å oppfylle til punkt og prikke. Han er ikke ansvarsløs, ikke uvillig til å leve opp til andres forventninger, heller ikke asosial. Problemet er at de sosiale rollene er et skall. Singer er kanskje karakterløs, men det finnes en bunn i ham, et eller annet som han hegner om, dypest nede, et svart hull som han kanskje selv ikke vet hva er, og som fortelleren også legger lokk over - «Men det var noe gåtefullt over hans eksistens (...). Han var en gåte overfor seg selv». På sett og vis dyrker Singer seg selv som gåte.

Tilbakeholdenheten er hans måte å opptre fordekt på - en fordekthet som Solstad gang på gang, bl.a. i «Gymnaslærer Pedersen», har «avslørt» sin fascinasjon av. Men Singer er ikke lykkelig med sin fordekthet. Stilt ansikt til ansikt med døden, hva hjelper det da at han har vært en gåte for seg selv og andre? Er ikke fordektheten bare et annet navn for et forspilt liv? Det som gjør «T. Singer» til en så usigelig mørk og trist bok, er denne innsikten, for den fører ingen steder hen. Ytre sett er romanen så godt som blottet for tragiske hendelser, om vi ser bort fra tapet av kona, som i for seg heller ikke er noen tragedie.

Men romanen er bunn trist fordi det svarte hullet som Singer med sitt inkognito-liv forsvarer, det er beheftet med skam, innpodet av ham selv, uavhengig av de forventningene som omgivelsene stiller til ham. Han nages derfor av en tvil som er like grunnleggende som den sikkerheten hvormed han fastholder sin egen væremåte som unik. Han er den han er, men hans værenskvalitet har ingen forbilledlig karakter, den utmerker seg bare som en differenskvalitet. Men nettopp derfor blir ensomheten og atskiltheten selve grunnbetingelsen for hans tilværelse. I Solstads univers trer menneskene i relasjon til hverandre i kraft av det sosiale spillet som oppstår ved at man lever opp til de andres forventninger. For mindre tenksomme personer enn Solstads personer blir dette sjelden noe problem. Uten å reflektere over det aksepterer man at det er slik. Men hos Solstad, som i et langt forfatterliv har framhevet «livet-som-spill», trer de tragiske aspektene ved en slik livsbetraktning stadig tydeligere fram. For nettopp fordi hans personer dypest sett lengter etter å bli integrert, akseptert, sett og forstått som de de er, samtidig som de erkjenner at integrasjonen er umulig, fordi denne væren-meg-selv motsetter seg å bli integrert ved å insistere på seg selv og sin unikhet - samme hvor ulykkelig og belastet med skamfølelse den er. Nettopp derfor blir ensomhetsfølelsen så frysende, og tragikken desto mer dyptgripende, fordi den ikke hefter ved et særegent individ (som vi kan føle medlidenhet med). Men fordi den framstår som et vesenstrekk ved selve den moderne livsfølelsen - i hvert fall hos det reflekterte menneske.

«T. Singer» er en av Solstads dystreste og mest grusomme romaner. Her har han gitt slipp på det meste av sin tidligere så forsonende humor. (Det måtte da være med unntak av de langtrukne refleksjonene over Singers forfatterdrømmer med utgangspunkt i setningen «En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn».) Men hvem har sagt at vi skal lese bøker for vår morskaps skyld? Den gode litteraturen gjør oss klokere på livet, på oss selv og på andre mennesker. Den skraper langs bunnen av våre sinn. En slik bunntrål er Solstads siste bok. Norske lesere kan deles i to grupper. De som føler seg fremmede overfor Solstads univers, og de som med frysende ubehag og uavrystelig leserglede føler seg hjemme der. Sannsynligvis bunner det mer i cerebrale forskjeller enn i ulike estetiske preferanser. Men uansett, vi hans trofaste tilhengere gjennom mange år bukker og takker atter en gang. Solstad er et unikum. Mange norske forfattere har et rikere språk, er mer fantasifulle og favner bredere. Solstad hører til mineborernes rekker, og i de sjakter han når ned til, kan ingen gjøre ham rangen stridig. Årets bokhøst har vært en av de beste på mange år. Tre - fire av høstens bøker er fremragende. «T. Singer» hører til disse. Øystein Rottem er litteraturanmelder i Dagbladet