Dystre tall for framtidas eldre

I løpet av de neste 35 årene vil tallet på eldre over 80 år fordobles, skriver Torbjørg Aalborg. Den sterkeste tilveksten skjer først fra rundt 2020.

VI - GENERASJONEN SOM var og er opptatt av å bemanne barnehagene med førskolelærere, og som ser at gamle foreldre ikke får det tilbudet de har behov for på sykehjem - hvordan vil vår alderdom se ut? Fortsatt har vi ikke nok kvalifisert personale i disse viktige stillingene. Årsaken er sammensatt, men vi kan konkludere med at vi ikke har nok fagfolk som er interessert i å jobbe med barn og gamle. Dette er svært bekymringsfullt, men jeg er redd vi bare har sett begynnelsen av hva som kan vente oss når vi selv blir gamle - hvis vi ikke sammen planlegger «nasjonens alderdom» nå.Stortinget drøfter og vedtar i disse dager en omsorgsplan som berører oss alle inn i alderdommen. Det er for sent å trylle fram helsepersonell den dagen vi står i sykehjemskø. Her kreves langtidsplanlegging, og det håper jeg stortingspolitikerne tar på alvor i når de nå holder vår alderdom i sine hender.

SCENARIET ER: tallet på eldre over 80 år fordobles de neste 35 år. Den sterkeste tilveksten skjer først fra rundt 2020. Det er med andre ord da etterkrigsboomen kommer! I forhold til veksten i tallet på eldre, blir det færre i yrkesaktiv alder og færre middelaldrende til å yte omsorg for et økende antall eldre. Dette gir store utfordringer både i forhold til verdiskapning, rekruttering og familieomsorg. Og - den største delen av omsorgtjenestens brukere er kvinner. Alderdommens helseproblemer bør derfor vurderes og ses i et kvinneperspektiv. Hvordan vil norske kvinner - som selv har vært hovedbidragsytere til helse- og omsorgssektoren, og stelt for sine menn (!) - ha sin alderdom? På norske sykehus er det i dag én lege for hver andre pasienter. På norske sykehjem er det 1 lege for 180 pasienter. I tillegg vet vi at eldre på sykehjem i gjennomsnitt har seks-sju diagnoser hver. Det betyr at mange eldre ikke er sikret fullverdig medisinsk og pleiemessig omsorg. Disse tallene kombinert med eldreboomen vi står ovenfor, maner oss til et kjempeløft. Vi må nå sørge for at sykehjemmene blir noe mer enn pleieinstitusjoner. I fremtiden må de bli aktive behandlingsinstitusjoner med høy faglig kompetanse. Det vil kunne forhindre at eldre blir svingdørspasienter. Eldre må kunne få nødvendig medisinsk behandling på sykehjemmet. Da må lege og sykepleiertettheten bli større.

DET ER MANGE GREP som må tas for å sikre en god alderdom. Staten og kommunen alene kan ikke klare det. Og det faktum erkjennes heldigvis i regjeringens omsorgsmelding. Men det er uklart for meg hva regjeringen vil gjøre for å få til det nødvendige samarbeidet mellom en velutbygd velferdsstat, det frivillige engasjementet fra familie- og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter. For å få dekket behovet for pleie og omsorg forutsetter regjeringen en lokalt forankret omsorgstjeneste i ett tettere samspill med familie, frivillige og lokalsamfunn. Hvordan vil Storting og Regjering støtte opp under dette nødvendige samspillet i praksis? Dessverre er det fortsatt et stykke mellom ord og handling. I dag ser vi klare tendenser til at en del av den private sektoren innen omsorg på kommunalt nivå skvises ut pga dårlige og uforutsigbare rammebetingelser. Det harmonerer dårlig med Soria Moria-erklæringens uttalte satsing på tredje sektor. Og det harmonerer dårlig med Omsorgmeldingens klare hyllest til tredje sektor: «Organisasjonene gjør en betydelig innsats på omsorgsfeltet, både ved å organisere frivillige og drive institusjons- og omsorgstilbud på oppdrag og etter avtale med kommunene. De har historisk sett vært pionerer og vist vei for det som senere er blitt naturlige oppgaver for velferdsstaten. Dette er etter regjeringens oppfatning fortsatt en av de viktigste rollene de frivillige organisasjonene kan ha som tjenesteprodusenter. »

TREDJE SEKTOR ER klar til å påta seg dette ansvaret også i framtiden. Innen helse- og omsorg trenger vi fortsatt pionerer. Men da må regjering og Storting sørge for forutsigbarhet og levelige rammebetingelser. Hvis myndighetene ikke spiller på lag med tredje sektor - kan jeg garantere milelange sykehjemskøer, mangel på helsepersonell og lite nyskapning innen helsesektoren. Det påstås at den største gründervirksomheten i Norge i dag skjer av kvinner innen helsesektoren. Men den aller klareste utviklingstendensen vi kan se er at utgiftene til helse bare fortsetter å øke. Jeg tror vi kommer til å se mer og mer «skreddersøm» i omsorgstjenestene, og at betalingsvilligheten øker. På vår gamle dager kommer vi ikke til å finne oss i en del av det vår foreldregenerasjon har funnet seg i. Det offentlige helsevesenet kan ikke klare denne utfordringen alene. Det har vært fokusert mye på eldres valgfrihet når det gjelder valg av hjemmetjenester og sykehjem. Denne kjepphesten er i prinsippet bra, men bør ikke frontes nå. Nå er det viktigst å skaffe relevante tilbud til alle de som vil trenge omsorgstjenester i årene framover. Det må være noe å velge mellom før en kan velge. I praksis er det ikke de eldre selv som har valgfrihet i dag - men deres ressurssterke pårørende. Og de som ikke har pårørende som tar fighten - havner enda lenger bak i køen. Hvor riktig er det?

DET ER ET ERKJENT problem at vi allerede mangler helsepersonell innen eldreomsorgen. Da er det et paradoks at mange arbeidstakere i kvinnedominerte yrker i helse- og omsorgssektoren arbeider i deltidsstillinger, mot sin vilje. De ønsker større stillingsbrøk eller full stilling. Jeg er overbevist om at flere heltidsstillinger vil gi større kontinuitet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Vi må oppmuntre helsearbeidere til å bruke utdanningen sin, men det krever at arbeidsgiverne lar dem slippe til. I dag er det et særlig behov for å styrke rehabiliteringstilbudet, slik at flere får en mulighet til å trene seg opp til å mestre hverdagen etter sykdom og skade. Et bedre tilbud om rehabilitering vil også bidra til å redusere antall korridoropphold i sykehus og forhindre at syke eldre og andre pasienter blir sendt mellom sykehus og sykehjem. Det forutsetter at alle de kompetente rehabiliteringssentrene vi har innen privat sektor får forutsigbare rammebetingelser. Det er viktig at mennesker får rehabiliteringstilbud med sikte på å komme tilbake til arbeidslivet. Men vi må heller ikke glemme at mange mennesker trenger rehabilitering selv om de aldri skal tilbake til arbeidslivet. Eldre pensjonister har krav på et verdig liv selv om de ikke skal «attføres».

DET OFFENTLIGE skal selvfølgelig også i framtiden ha det overordnede ansvaret og sette rammene innen helsesektoren. Det foregår i dag et utstrakt samarbeid mellom offentlige helsemyndigheter og tredje sektor. Dette samarbeidet må bli enda bedre. Hvis ikke kan etterkrigsgenerasjonen ikke se sin alderdom lyst i møte.