E-land eller u-land?

-Norge kan velge å bli e-land. Alternativet er at vi sakker akterut og blir et u-land blant nasjoner vi ellers sammenlikner oss med.

Akkurat nå kjempes det hardt om posisjoner i den nye økonomien. Små og store land ruster seg. Norske journalister, politikere og næringslivsledere skryter av at Norge er blant de land i verden som har kommet lengst i utnyttelsen av informasjonsteknologi.

Men vi har ikke råd til å hvile på laurbærene. Analysefirmaet IDC spår nå at Norge faller fra 4. plass i 1999 til 10. plass i 2001, mens Sverige beholder sin posisjon i verdenseliten. Trusselen er overhodet ikke tema i stortingssalen eller i norsk samfunnsdebatt forøvrig. Og i mellomtiden øker Sverige forspranget. Rangeringen er basert på antall PC-er per hode, utbredelse av Internett, mobiltelefontetthet - nye kriterier som for de fleste av oss fortoner seg som nokså meningsløse i vurderingen av nasjonens konkurransekraft. IT-bransjen roper varsku når Norge viser tegn til å sakke akterut, men tas heller ikke alvorlig ettersom målet selvfølgelig (også) er å få flere til å investere i egne produkter.

Manglende forståelse eller interesse blant norske politikere og næringslivsledere for Internett-revolusjonens rekkevidde, gjør at Norge risikerer å ikke utnytte de mulighetene som gjør at vi fremdeles anses som en velutviklet IT-nasjon. Her kan og bør Norges kommende regjering spille en mer strategisk og aktiv rolle enn sin forgjenger. IT-investeringer i skolen, forbedrede rammevilkår for kunnskapsintensive virksomheter - som for eksempel lettelser i opsjonsbeskatning - og utbygging av bredbåndsnett er blant de konkrete tiltak som bør prioriteres.

«Alle» erkjenner at vi må ha noe å leve av etter oljen. Enkelte røster mener det ligger store muligheter i eksport av norsk-utviklet teknologi og dataløsninger. Det er mulig, skjønt satsingen på forskning og utvikling er relativt lav i Norge i forhold til andre land, og ingenting tyder på at vi skal makte å skape et Nokia eller Ericsson på rekordtid. Samtidig er det en illusjon å tro at Norge skal klare å utvikle egen eller tiltrekke seg tilstrekkelig kompetanse fra andre land i tide. I stedet risikerer vi å miste kompetente medarbeidere til utenlandske virksomheter når kompetansen flyter over landegrensene eller prosjektarbeid kan løses uavhengig av medarbeidernes geografiske plassering. IT-industrien i EU-landene manglet 500000 dataeksperter i 1999 og tallet øker dramatisk de neste årene.

Norges mulighet ligger først og fremst i å bli best i verden til å anvende teknologi og løsninger i industri, service- og tjenestenæringer, til å utnytte e-business i eksisterende og kommende virksomheter for å effektivisere forretningsprosesser og utvikle nye forretningsområder. Norge kan velge å bli e-land. Alternativet er at vi sakker akterut og blir et u-land blant nasjoner vi ellers sammenlikner oss med.

Fortsatt er det slik at toppsjefer tror e-business er å ha websider med bilde av seg selv, politikere frykter at Internett er en hobby for gutter uten sunnere interesser og journalister konsentrerer seg utelukkende om salg av strømpebukser på nettet i sin dekning av revolusjonen som forandrer samfunnet raskere enn de fleste av oss klarer å forholde oss til. Dagens urealistiske verdivurdering av en rekke «dot.com»-selskaper gjør i tillegg at «Ola» opplever e-business utelukkende som en ny jappebransje med mulighet for raske «klipp» for oppkomlinger uten substans.

For næringslivet handler Internett-revolusjonen om nye salgskanaler og markeder, endrede forretningsprosesser, produktutvikling på nettet, effektivisering av arbeidsflyt og innkjøpsrutiner. Den handler om å bedre forvaltningen av bedrifters kunnskap overfor samarbeidspartnere og kunder og på denne måten styrke lojalitet og fjerne fordyrende mellomledd. Den handler om økt konkurransekraft.

For offentlig sektor, vil e-business gi fantastiske muligheter til effektivisering, besparelser, tilgjengelighet og publikumsservice. Norske kommuner hadde i fjor et underskudd på 10 milliarder kroner. Bare på innkjøpssiden, er potensialet for besparelser enormt for kommuner som «digitaliserer» forholdet til leverandører. For ikke å snakke om mulighetene som ligger i å legge offentlig saksbehandling ut på nettet. Publikum kan sjekke status for byggesøknaden på Internett uten å bry kommunale saksbehandlere med brev og telefoner. Så kan saksbehandlerne konsentrere seg om å redusere dagens lange behandlingstid. Sannsynligheten for at publikums tilfredshet med kommunen øker, er stor.

I den nye økonomien kan kunnskapsmedarbeidere som arkitekter, industridesignere, aksjeanalytikere, forskere og IT-konsulenter ta med seg arbeidet hvor som helst. Produksjonen foregår 24 timer i døgnet, ved at prosjektet «sendes» over nettet fra medarbeidere i ett land til en annen del av verden hvor kolleger nettopp har stått opp og kan fortsette arbeidet.

I den nye økonomien er det mulig for et lite firma - uansett geografisk plassering - å selge varer og tjenester over Internett med hele verden som markedsplass. Dette åpner muligheter for utposten Norge - og for utposter i Norge. Utviklingen gir fantastiske muligheter for norske virksomheter, også i distriktene. Men den representerer også en gigantisk trussel, dersom vi ikke utnytter mulighetene før virksomheter i andre land gjør det.

Legger man idealismen til side, er det stadig mindre grunn for et selskap i Norge til å kjøpe varer og tjenester av norske leverandører når e-business gjør det like enkelt å handle med firmaer i utlandet. Når produktkatalog og priser, logistikkfunksjoner, bestilling fakturering og betaling skjer elektronisk, spiller det i realiteten liten rolle hvor leverandøren har hovedkontor. Men digitaliserte forretningsprosesser åpner også fantastiske muligheter for små og mellomstore norske bedrifter til å konkurrere med 90-tallets internasjonale mastodonter. Utenlandske firmaer kan jo like gjerne handle med norske leverandører som med sine egne, forutsatt at tilbudene er konkurransedyktige. Men det krever at norske firmaer digitaliserer sine forretningsprosesser og satser på e-business.

Sverige står øverst på listen som rangerer alle verdens land etter «IT-modenhet». Analysefirmaet IDC spår at landet fortsatt vil være blant de tre beste i år 2001, mens Norge daler raskt. I Sverige, er Internett-andelen av den totale handel, allerede dobbelt så stor per capita som i Norge. Sverige investerer mer i teknologi enn noe annet land i verden. Sverige har fyrtårnet Ericsson. Og mens norske elever sliter med gamle PC-er i klasserommet, har Sverige lansert «Kunnskapslyftet», som omfatter milliardinvesteringer til IT-utstyr og opplæring i skolen. Sverige har innsett behovet for å utvikle egen kompetanse, og for å sikre at alle i den nye generasjonen lærer seg å ta i bruk verktøy som blir like selvfølgelig som blyant og viskelær.

Den lille fiskegrossisten Cedlerts Fisk, ble detaljist med husstander over hele Sverige som marked i løpet av fire uker. En allianse med det svenske postverket sikrer distribusjon i spesiallaget forpakning direkte hjem til medelsvensson. Bestilling og betaling foregår på Internett. Merkevaren Cedlerts har økt sin verdi, salget er mangedoblet, og ringvirkningene er positive for både produsenter av forpakning, postvesen og distributører. Et lite svensk eventyr. Det er ingen grunn til at det neste kapittelet ikke kan ha norsk avsender.