E n Mann for alle tider

Forgjengeligheten glir som en bred flod gjennom denne boka.

BOK: For 130 år siden ble Thomas Mann født i Lübeck. Han var fire år yngre enn sin bror Heinrich. De to var yngste ledd i en gammel, tradisjonsrik kjøpmannsslekt. Men ingen av dem førte forretningene videre inn i en ny generasjon. De var begge kunstnersinn - og ble på hver sine premisser blant sin samtids mest oppsiktsvekkende forfattere.Thomas Mann veier tyngst i ettertid, selv om også broren Heinrich var en kunstner med en særegen stemme. Begge traff sin samtid i hvitøyet, men Thomas var utvilsomt den som loddet dypest med sine sterkeste romaner. Han debuterte i 1901, bare 25 år gammel, med storverket «Buddenbrooks - Verfall einer Familie» - ei bok Svenska Akademien i Stockholm 28 år seinere la til grunn for å gi Mann Nobelprisen. I disse dager ser en ny, storfelt oversettelse av denne boka dagens lys, en gjendiktning utført av den stilsikre Per Paulsen, mannen som for ni år siden gjendiktet Manns fire binds verk «Josef og hans brødre». Man kan si hva man vil, men Thomas Mann har vært heldig med norsk oversetter. Den nye utgaven har også et etterord - ført i pennen av Per Qvale - samme mann som for tre år siden nyoversatte «Trolldomsfjellet» (1924). Også denne boka var et løft fra oversetterens side. Den foreligger i billigbokutgave til dagens Thomas Mann-jubileum.

FAMILIESAGAER KAN være så mangt. Stor litteratur har alltid kretset om familien, fra de greske tragediene via Bibelen og ættesagaene til Shakespeare og Ibsen. Moderne drama kretser rundt familien: Tennessee Williams, Lars Norén, Sam Shepard - i Norge Sverre Udnæs. Medrivende TV-serier som «Sopranos» og «Six Feet Under» fenger - fordi tv-seeren kjenner igjen sin egen situasjon, som del av en familie. Man sier at familien er kommet på moten igjen i moderne norsk litteratur, men den har sannelig alltid vært der. Selvsagt har Thomas Manns «Buddenbrooks - En families forfall» vært lagd som tv-serie. Akkurat som hans forgjenger og inspirasjonskilde Alexander Kielland fikk sin «Garman & Worse» på tv. Eller Manns britiske etterfølger John Galsworthy og hans Forsyte-saga - til og med flere ganger. Dette er stoff som fenger. Det handler om de store områdene i tilværelsen: kjærlighet, intriger, generasjonskonflikter, mer eller mindre vellykte karrierer og innfridde forventninger. Fortellingene kretser om døden, om slekt som skal følge slekters gang - med vekslende hell fra generasjon til generasjon.Få har klart å tematisere en families historie med større hell enn Thomas Mann gjør i denne boka, der en kjøpmannsfamilie følges gjennom fire generasjoner, fra 1835 til 1877. Fra første stund fant Mann en fortellerstemme som på samme tid speiler individet og kollektivet. Som ingen andre fanger han det ene slektsleddet etter det andre i en strøm av forgjengelighet. Det er jo dette det handler om. Vi strever - og vi dør. Hvorfor? spør Thomas Buddenbrook mot slutten av denne romanen: «Hva var døden? Svaret kom ikke i fattige og fordringsfulle ord - han følte svaret, han eide det innerst inne. Døden var en lykke, så dyp at den bare kunne fattes i et nådens øyeblikk som dette ... døden gjorde en sørgelig ulykke god igjen.»

DETTE AVSNITTET er hentet fra det berømte kapitlet der Thomas Buddenbrook syk til døden grubler over et kapittel i ei bok av filosofen Arthur Schopenhauer, med tittelen «Om døden og dens forhold til udødeligheten av vårt vesen i seg selv».I dette kapitlet demonstrerer Mann sin formidable evne til å gå fra en skildrende stil inn i en indre monolog, et reflekterende språk der visdommen vokser ut av ordene som moden frukt. Den flommer over Thomas Buddenbrook, han grubler seg dypt inn i dødens mysterium. Og livets. Gjennom noen kraftfulle avsnitt holder han sin innsikt fast - inntil den faller til jorda og glir tilbake i det mørket den kom fra. «Slik gikk det til at Thomas Buddenbrook som lengselsfullt hadde strukket hendene mot de høye og siste sannheter, trett sank tilbake i begreper og bilder som han var blitt opplært til å tro på som barn.» Et annet kjent kapittel i denne boka begynner på denne måten: «Med tyfus forholder det seg slik.» Deretter følger en konkret og kjølig skildring av symptomer - nærmest klinisk, som innledning til at det siste av fire slektsledd i denne boka går ut av historien, Thomas Buddenbrooks sønn Hanno, en kunstnerisk sjel som ikke klarer å leve, langt mindre overta et forretningsimperium.

THOMAS MANN MØTTE motbør i Lübeck etter at han utga denne boka, en av tidenes sterkeste debutromaner. Folk kjente seg igjen, og de kjente igjen Manns egen slekt. Han begynte på boka i 1897, etter at hans forlegger Samuel Fischer ba ham skrive et større verk. Etter å ha lest noen noveller av Mann ante Fischer et større potensial. Mann bodde på denne tida i Roma, og skrev boka der - på betryggende avstand fra Lübeck. Inspirert av Jonas Lies «Familien på Gilje» og Kiellands romaner fra Stavanger, dessuten av Leo Tolstoj og de franske brødrene Goncourt, staket han ut kursen. Mann lagde tidslinjer, kronologi, stamtavler, han studerte byhistorie, økonomi og politikk. Resultatet ble en enestående blanding av kunnskap og historiefortelling, replikkunst og menneskeskildring. Heinrich Mann sa i en tale til sin bror på 70-årsdagen at dette var «vår historie, våre foreldres og forfedres liv, bakover i tid, like til de generasjoner som det fins bevarte tradisjoner om, indirekte eller gjennom dem selv».

HISTORIEN FLYTER fram, langsomt som en bred flod, preget av både sindighet og humor, klokskap og dumhet, svik og begjær, pengemakt og kunstnertrang. Kontrastene er mange i dette verket, fortellingen får liv gjennom motsetninger og konflikter, ofte synliggjort gjennom en strålende replikkunst. Mann ser, hører, observerer, føler, tenker og gjennomskuer med en enestående, dikterisk kontroll.Hvordan er dette storverket ivaretatt på norsk? Det ble oversatt i 1952 av Margrethe Kjær. Hennes versjon går fortsatt an å lese. Likevel opplever jeg at Per Paulsen finner en mer særegen stemme i den nye utgaven. Dette har ingenting med modernisering eller oppdatering å gjøre; snarere med å finne en rytme, et ordvalg, en fornemmelse for skjønnheten i Manns omstendelige, ornamenterte, eikedørstunge og langsomme stil. Et eksempel. Først Margrethe Kjær: «Det var høysommer året 74. Sølvhvite, lette skyer på den dypblå himmelen dro bortover havens sirlige anlegg. I valnøtt-treets grener kvitret fuglene, springvannet plasket midt i kransen av de høye, fiolette sverdliljer, og syrenduften blandet seg med sirupslukten fra den nærliggende sukkerfabrikken.» Her er Per Paulsens utgave av samme avsnitt: «Det var høysommer i året 74. Sølvhvite, runde skyer seilte på dypblå himmel over den sirlige symmetrien i haven ved Fischergrube. Fuglene på valnøttreets grener kvitret i spørrende tonelag, springvannet sildret mildt i kransen av høye, lilla iris som omga det. Duften fra syrenene som en liten luftning bar med seg, blander seg dessverre med sirupslukten fra sukkerbrenneriet i nærheten.» Enhver ser hvor mye mer poetisk og detaljrik den siste teksten er. Den liksom planter seg i leserens mottakerapparat og flammer opp i både hjerte og hjerne. Per Paulsen har med denne prestasjonen levert et nytt storverk i norsk, oversatt litteratur.