«E’ ungen din neger?»

Å føde en svart unge i en norsk utkantbygd var ikke noen spøk. Om dette har Kjersti Ericsson skrevet en tankevekkende roman.

BOK: Like etter krigen blir det født et jentebarn på ei lita øy ved Trøndelagskysten. Jordmora prøver forgjeves å skrubbe den lille ren, men hun er og blir svart. Noe demrer for henne: «E ungen din neger?» spør hun barnets forfløyne mor Solbjørg, som har vært i Storbyen.

«Æ frøkte for det, ja,» svarer Solbjørg. Hun nekter å si hvem faren er, bryr seg lite om datteren, og reiser kort tid etter tilbake til Storbyen.

Den lille mulatten Gunhild kommer til å vokse opp med en resignert, men egentlig godhjertet mormor. Og med grandonkelen Konrad. Han blir hennes nære venn, i likhet med de mange dyrene på gården i havgapet. Konrad er en moderne mann, hvis kongstanke er at øya må få ei bru.

Misjonær

Gunhild selv merker etter hvert at hun er annerledes enn de andre øyboerne. «Koffer e æ neger?» spør hun etter at misjonæren Frøken Giæver har besøkt øya, og holdt foredrag om de stakkars negrene i Afrika. «Det veit bare mora di,» svarer mormoren.

Kjersti Ericsson har en imponerende merittliste: Psykolog, kriminologiprofessor, AKP-politiker. Samt forfatter av et trettitalls bøker, både sakprosa og skjønnlitteratur. I «Gunhild fra Vakkerøya» har hun villet skildre etterkrigstidas Utkant-Norge.

Ericsson har villet lage en oppvekstroman. Og hun har villet formulere hvordan det er å være helt annerledes. Det er i det siste hun lykkes best.

Ericsson bruker mye direkte tale, skrevet på dialekt for å skape et miljø. Det er bare delvis vellykket. Både fordi det blir litt hakkete og kunstig. Men også fordi den noe overdrevne dialektbruken av og til bikker over i det snurrig bygdeoriginale. De fineste partiene kommer i annen halvdel, da skoleflinke Gunhild først reiser til naboøya, siden til Storbyen.

TANKEVEKKENDE: Ericsson har villet lage en oppvekstroman. Og hun har villet formulere hvordan det er å være helt annerledes. Det er i det siste hun lykkes best, mener Dagbladets anmelder. Foto: SCANPIX
TANKEVEKKENDE: Ericsson har villet lage en oppvekstroman. Og hun har villet formulere hvordan det er å være helt annerledes. Det er i det siste hun lykkes best, mener Dagbladets anmelder. Foto: SCANPIX Vis mer

Rasen løfter seg

Der må hun finne seg i at både barn og voksne flokker seg rundt henne, som om hun var et rart dyr. Hun blir mobbet og frosset ut. I Storbyen finner hun en alliert i byens andre «neger», NTH-studenten James. Det tvetydige forholdet mellom de to som bare har hudfargen felles, er veldig godt skildret.

«De løfter seg nå, Gunhild, din rase løfter seg! Med Guds hjelp…» sier Frøken Giæver oppmuntrende da hun sammen med Gunhild ser Martin Luther King på filmavisa.

At «de stakkars negrene» skulle komme så langt som inn i Det hvite hus, hadde nok ikke den godeste Frøken Giæver forutsett.