Én side av saken

Rasmussens historie er en historie om at systemet sviktet. Men jeg vil advare mot å bruke en slik historie, sammen med kommentarer fra personer som har «opplevd det samme», til å stille en fellesdiagnose på alle som jobber i NAV.

ENSIDIG: «Når det gjelder Rasmussens historie har den ene parten monopol på sannheten.», skriver artikkelforfatteren. 

Foto: Hampus Lundgren
ENSIDIG: «Når det gjelder Rasmussens historie har den ene parten monopol på sannheten.», skriver artikkelforfatteren. Foto: Hampus LundgrenVis mer
Meninger

John Rasmussens historie i Dagbladet på lørdag gjorde inntrykk på meg, som den har gjort på mange. At et menneske som i en svært vanskelig situasjon, hvor behovet for sikkerhetsnettet er spesielt sterkt, blir møtt med strenge krav, manglende kontakt og manglende forståelse er trist. Bildet som tegnes av NAV i denne og relaterte artikler, med tilhørende kommentarfelt, kan likevel ha godt av å bli utfordret. Jeg er et menneske som jobber i NAV og jeg gjør mitt ytterste for å gjøre en god jobb for dem jeg følger opp. Noen ganger gjør jeg feil, men jeg er glad for å kunne si at jeg har gode relasjoner til de aller fleste av dem. Jeg har imidlertid også både sett og opplevd roping, kjefting og slåing i bord og vegger. Det er naturlig å forvente at det vil komme vanskelige samtaler når man jobber i NAV: Vi møter mange psykisk syke og mennesker i vanskelige situasjoner. Det er likevel overraskende mange som besøker NAV- kontorene med framferd som ikke er i tråd med normal folkeskikk, og jeg har ofte lurt på hvorfor det tilsynelatende eksisterer en aksept blant noen for slik oppførsel overfor NAV-ansatte.

Etter å ha lest Rasmussens artikkel, og en del av kommentarene under denne og relaterte artikler, mener jeg å ha blitt noe klokere. Der kan vi lese historier om maktsyke og hensynsløse NAV-ansatte som trenerer saker, motarbeider brukerne og som ikke kan betjene en datamaskin. Dessuten bryr de seg ikke om å hjelpe de virkelig syke fordi de heller håper de syke snart skal dø. Det er derfor helt greit å skrike til dem og kjefte på dem, og det er fullt forståelig at noen går til fysisk angrep. Hvis vi tar et dypt innpust og tenker oss om tror jeg ytterst få verken tror dette kan være et riktig bilde av NAV og oss som jobber der, eller at det er greit å forsøke å skade oss. Vi er ganske vanlige mennesker med gode og dårlige sider, og mange av oss jobber i NAV nettopp fordi vi har et sterkt ønske om å hjelpe mennesker som av ulike årsaker trenger veiledning og bistand.

Det er ingen hemmelighet at kommentarfeltet er et forum for ukritisk drittslenging som ofte ser ut til å bringe ut det verste i oss mennesker. Hvor mye bør vi trekke ut av historiene etter å ha lest om dem i kommentarfeltene? Svært lite, er min påstand. Ikke bare presenteres bare én side av saken, jeg vil anta at det i «sjangerens» ånd heller ikke for alle stilles store krav til sannhetsgehalt. Mange oppgir at de har «opplevd det samme», men hva betyr det? Det eneste som er sikkert er at få saker er like. Ofte er kommentarene i beste fall å betrakte som skriftlige karikaturtegninger. Det er først farlig hvis kommentardypet tillegges samme troverdighet som artiklene. Når kommentarene konstruerer en spiral av bekreftelse på den antatte tilstanden, kan forakten og hatet vokse fram hos mange. Det kan være greit å ha i bakhodet at den ene parten har enerett når det gjelder å beskrive hva som har skjedd, når det gjelder å bestemme hvilke opplysninger som skal med og hvilke som skal utelates fra historien og at innholdet i stor grad vil bli stående uimotsagt.

Når det gjelder Rasmussens historie har den ene parten monopol på sannheten. Hvis saksbehandleren hadde kunne komme til orde hadde kanskje annen informasjon som ville overraske kommet fram, kanskje ikke. Det får vi ikke vite, da saksbehandleren ikke kan diskutere saken i offentligheten. Hadde vi fått høre begge sider av saken er jeg er overbevist om at vi i det minste ville tenke litt annerledes på saken. Hvorfor? Min erfaring er at det er slik i de aller fleste små og store saker som har mer enn én involvert part og mer enn én side. Slik antar jeg det vil være også i denne saken, fordi like lite som en part er en engel er en annen demon. Begge er mennesker.

Historiene om inkompetanse i NAV er mange. Jeg synes ikke det er greit verken at papirer blir borte, at folk får uriktig informasjon eller at folk ikke ringes opp innen 48 timer, men denne siden av historien er godt beskrevet. Noe som kanskje vil overraske mange er at det ikke finnes én eneste person som kjenner godt til alle ytelser og alt relatert lovverk som veilederne hos NAV daglig må forholde seg til. Ikke statsministeren, ikke arbeidsministeren, ingen i arbeidsdepartementet, ingen i NAV og ingen noe annet sted. Altså nøyaktig null personer i verden. Til tross for at jeg har fullført en mastergrad i statsvitenskap med gode resultater kan jeg ganske lite eller tilnærmet ingenting om for eksempel foreldrepenger, svangerskapspenger, engangsstønad, barnebidrag, barnetrygd, kontantstøtte, enslig forsørger-stønad, stønad til gjenlevende ektefelle, alderspensjon, avtalefestet pensjon, supplerende stønad, bilstønad, krigspensjon eller ytelser ved dødsfall. Jeg vil gjerne kunne alt dette også, men mitt fagområde er stort og krevende. For å være i stand til å gjøre en god jobb må jeg primært konsentrere meg om å kunne det som er direkte relatert til mitt felt.

Mengden av informasjon er altfor stor til at noe enkeltmenneske skal kunne alt godt nok til å veilede rundt det. Det er heller ikke ment at noen skal gjøre det. NAV-ansatte skal imidlertid kunne gi deg informasjon om hvor du kan få svar på det du lurer på. At det er slik, vet våre ledere og de politikerne som har kjennskap til systemet, men kanskje ikke folk flest. Forventninger er et nøkkelord når vi snakker om misnøye.

Rasmussens historie er en historie om at systemet sviktet. En sterk enkelthistorie om en syk mann som ikke ble møtt. Jeg vil advare mot å bruke en slik historie, sammen med kommentarer fra personer som har «opplevd det samme», til å stille en fellesdiagnose på alle som jobber i NAV. Brukerundersøkelser viser at de fleste er mer fornøyde med NAV i dag enn tidligere, og heldigvis er det mange som har positive erfaringer med NAV.

Samtidig opplever 22 prosent at de ikke blir møtt med respekt, noe som er altfor mye. Det ville ikke være riktig å si at alt med NAV fungerer optimalt. Det er mye som kan bli bedre. Den siden av saken er allerede godt representert og beskrevet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.