Earthling

David Bowies i «Earthling» er først og fremst et patetisk jukk fra den nyfødte 50-åring. Han higer etter å komme inn i den opphissende og nyrytmiske jungel, men stort sett står han og stanger sveisen i lydveggen. Bare nå og da titter han inn og har noe å melde i grenselandet hardcore light og gammel storhet..

Men, en eller annen veldig klok anmelder, i f.eks Kulturoperatørene, vil sikkert kunne fortelle at «Earthling» er en naturlig konsekvens i denne kunsterens pop-avantgardiske utvikling.

Bowie var en tredsetter både i 70 -og 80 åra og har arkivet stint med diamanter. Men, nå da vi nærmer oss 2000 km/t, framstår han mer som en billig trendtyv, fortsatt i pene klær og med en Nerdrum i stua.

Menneskebarnet Bowie, eller det jordiske mennesket som også «Earthling» betyr, synger som Bowie alltid har gjort, med kjølig sensuell Bowie-stemme. Faktisk i nærheten av «Heroes» fra 1977, og faktisk bedre en den forrige, «Outsider», men det skulle da bare mangle.

Greit, og musikken har alle de korrekte 1997-ingrediensene; en hybrid av hardcore light, desperat tromme & bassbeat, og sjølsagt samples etter beste evne i et massivt og energisk arrangement. Her og der finnes det også spor av elektriske rockpartikler.

Jøss joda, alt ligger til rette for en fin tur ut i eventyrland, men jeg ser marginale grunner til å hefte tida med dette. Forresten - «Little Wonder», «Dead Man Walking» og «Letter to Britan» har tekstsnert og viser at Bowie muligens vil klare å komme helberget inn i det nye lydlandet. Men helheten er ujevn og ganske uinteressant.

Nødskrik: kom ned igjen, Ziggy. Fortell din herre og mester at selv niåringer med computerfot lager langt vassere musikk. Han må skjerpe seg.

PS: Vennligst ingen kondolansebrev til avisen.