TILBAKEBLIKK:  Eberhard Weber har samlet og bearbeidet 12 av sine langt over 1000 bass-soli fra 25 år med Jan Garbarek Group. FOTO: JORG BECKER/ECM
TILBAKEBLIKK: Eberhard Weber har samlet og bearbeidet 12 av sine langt over 1000 bass-soli fra 25 år med Jan Garbarek Group. FOTO: JORG BECKER/ECMVis mer

Eberhard Webers resymé

Album med bass-soli gjennom 25 år fra Jan Garbarek Groups bassist.

ALBUM: Den tyske bassisten Eberhard Weber (72) hadde vært det mangeklangfargede drivverket i Jan Garbarek Group i 25 år da et hjerneslag i 2007 brått satte bom for hans videre turnévirksomhet.

Delvis restituert har han bearbeidet 12 av sine solopartier fra gruppas mer enn 1000 konserter, og utgir nå den 47 minutter lange toppen av et 15 timers isfjell som albumet «Résumé».

EBERHARD WEBER: Bearbeidede bassoli fra 25 år i Jan Garbarek Group.
EBERHARD WEBER: Bearbeidede bassoli fra 25 år i Jan Garbarek Group. Vis mer

WEBER har supplert DAT-opptakene fra konsertene med synthklanger; fra store, mørke og pulserende bakgrunner til små melodifigurer og «uromomenter» i den harmonisk avstemte veven. Garbarek har føyd nye tenor- og sopranbidrag til to av «låtene» og er til stede pr seljefløyte i originalopptak på et tredje («Bath»), i noe som muligens er albumets fineste sekvens.

Den amerikanske trommeslageren Michael DiPasqua, kjent fra Garbareks gruppe på tidlig '80-tall, gjester også, og har vært med på den omfattende miksejobben sammen med Weber og produsent Manfred Eicher.

MÅLT mot Webers øvrige album, bærer «Résumé» uunngåelig preg av sin spesielle tilblivelse.

Klangene fra den elektriske, 5-strengers kontrabassen og Webers virtuose veksling mellom lange linjer og lynkorte løp er gjenkjennelig til stede, men kompositorisk har albumet et visst skjær av skissesamling over seg.

RAVI COLTRANE: Bra Blue Note-debut for solid saksofonist.
The Bad Plus
RAVI COLTRANE: Bra Blue Note-debut for solid saksofonist. The Bad Plus Vis mer

Naturlig nok, omstendighetene tatt i betraktning, men slik Weber har utvidet og dramatisert de12 bassoloene, byr hver av dem på enkelte øyeblikk som fortsetter å dirre også etter at «skisseboka» er lukket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR Ravi Coltrane (47), sønn av legendariske John og Alice, i dag er en respektert jazzmusiker, er det takket være et stadig sterkere utviklet tenorsaksofonspill som gradvis har løftet ham ut av den på mange måter utakknemlige «sønnen til John»-rollen.

«Spirit Fiction», hans Blue Note-debut fra i sommer, bekrefter at han er en saksofonist og komponist å regne med.

Sobert og kontrollert musiserer han i enten en kvartett (Luis Perdomo, Drew Gress, E. J. Strickland) eller en kvintett (Ralph Alessi, Geri Allen, James Genus, Eric Harland), og han viker heller ikke tilbake for å stille i duett med trommis Strickland eller trio med pianist Allen og saksofonist, mentor og for anledningen producer Joe Lovano.

THE BAD PLUS: Fortsetter å gå sin egen vei.
THE BAD PLUS: Fortsetter å gå sin egen vei. Vis mer

Deler av kvartettrepertoaret har kollektiv komponistkredit og virker improvisert, uten at musiseringen nærmer seg noen form for avantgardisme.

Coltranes egne låter (og Alessis i kvintetten) er strammere i strukturen, og heller ikke Ornette Colemans «Check Out Time» eller Paul Motians «Fantasm» blir grensesprengende anrettet. Snarere styrker de inntrykket av en musiker som iallfall inntil videre velger å perfeksjonere seg midt i det etablerte, moderne amerikanske jazzuttrykket, og som for alt vi vet har slått seg til ro med at én stilskaper pr familie er nok.

THE BAD PLUS har holdt det gående i mer enn 10 år, og på «Made Possible» hamrer trioen seg ufortrødent gjennom nok et album i sin spesielle og til tider enerverende stil.

Ethan Iverson (piano), Reid Anderson (bass, synther, elektronikk) og Dave King (akustiske og elektroniske trommer) forsyner seg som alltid friskt og ubeskjemmet fra alle fat — litt jazz her, litt rock der, litt prog og litt høytstemt hymne, en dæsj ballade, ei klype trommegalskap og et par kilometer tøylesløs, repetitiv akkorddundring.

Men det blir musikk av det til slutt, og til tider ganske underholdende musikk, også.

Repertoaret er originalt bortsett fra Paul Motians «Victoria», men den låter med respekt å melde mer som The Bad Plus i ballademodus enn som Motian, den også.