BERGLJOT HOBÆK HAFF døde for et par uker siden, men nyheten kom ikke før tidligere denne uka. Etter hennes eget ønske ble dødsfallet ikke gjort kjent før bisettelsen var over. Hobæk Haff er en av de betydeligste, norske romankunstnere i etterkrigstida. NTB arkivfoto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
BERGLJOT HOBÆK HAFF døde for et par uker siden, men nyheten kom ikke før tidligere denne uka. Etter hennes eget ønske ble dødsfallet ikke gjort kjent før bisettelsen var over. Hobæk Haff er en av de betydeligste, norske romankunstnere i etterkrigstida. NTB arkivfoto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIXVis mer

Eco og Hobæk Haff - betydelige diktere med middelalderen som tema

Begge var fargerike anarkister.

Kommentar

Plutselig dør to betydelige forfattere omtrent samtidig, en italiensk og en norsk, som har et spennende krysningspunkt. Umberto Eco (1932-2016) og Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) vil begge bli husket lenge av sine lesere.

De var frodige skikkelser, om enn meget forskjellige. Eco - den aktive kommentatoren og fantasifulle fortolkeren av både populærkulturen og den store tradisjonen. Hobæk Haff - sky og tilbaketrukken, antimoderne både i livsstil og litterært uttrykk, men med en dikterisk kraft som strømmer gjennom hennes 16 romaner.

Eco var en internasjonal stjerne, stadig i skuddet ved store anledninger og alltid med en spissformulert kommentar. Hobæk Haff var aldri tilstedeværende på festivaler og intervjurunder.

Hun levde bevisst i de enkleste kår, i et lite trehus der hun hadde minimalt av moderne hjelpemidler av typen vaskemaskin. Hennes liv var kunst. Hun ga få intervjuer og hatet å bli avbildet. De få fotografiene som fins, ble tatt da hun motstrebende tok imot større priser, som det ble mange av.

Likevel hadde de to noe felles. I 1980 romandebuterte Umberto Eco med «Rosens navn», en bok som ikke bare ble en verdenssuksess, men som bidro til å skape en trend som fortsatt blomstrer, den historiske kriminalromanen.

Middelalderen ble satt på kartet. Boka er en detektivroman fra 1327, med henvisninger til alt fra Sherlock Holmes til Aristoteles. Et lærd verk, formulert i et utadvendt, lett tilgjengelig språk.

Boka ble ett av mange eksempler på at interessen for middelalderen dukket opp som en levende, intellektuell kraft utover 1980-tallet, innen historieskriving, litteratur, billedkunst, musikk og filosofi. Ikke bare i kraft av en interesse for historien, men som et postmoderne bidrag til fortolkning av den forvirrende samtida.

«Rosens navn» gikk sin seiersgang gjennom verden og minte folk om noe de aldri hadde husket.

For Bergljot Hobæk Haff var historien og ikke minst middelalderen kulisse i en rekke bøker. Gjennom skikkelser fra fortida belyste hun den tida hun selv levde i. Mesterskapet nådde hun muligens med romanen «Renhetens pris» (1992).

Hovedpersonen er en spansk inkvisitor på 1500-tallet. Han fører ordet i en roman der han undersøker mystiske hendelser i et nonnekloster, som en detektiv, men en etterforsker med makt over liv og død. Boka inneholder alt man kan forvente av spenning, mysterier og avsløringer.

Dikteren var ikke fremmed for tanken på at «Rosens navn» og «Renhetens pris» hadde felles trekk. I 1992 ble Hobæk Haffs bok nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, sammen med Stein Mehrens «Nattsol». Samme sommer ble jeg invitert til et seminar på Jylland, for å snakke om de norske kandidatene.

Hobæk Haff var til stede. Hun ble stedets dronning, der hun skred omkring; uvanlig høy, slank, husflidskledt og vakker, med et drømmeaktig blikk ut mot verden.

Hun hadde også et annet felles trekk med Eco: Begge var en slags anarkister, både av legning og holdning.