Econ-senteret og argumentene

«'Brennpunkt'-programmet om Econ ga et interessant bilde av hvordan det som kalles {lsquo}anvendt samfunnsforskning' dessverre kan foregå i Norge i 2002.»

«Brennpunkt»-programmet om Econ ga et interessant bilde av hvordan det som kalles «anvendt samfunnsforskning» dessverre kan foregå i Norge i 2002. Men det var uheldig at NRK skapte det inntrykk at det var den personlige integriteten til Econ-forskerne eller ledelsen som var problemet. Hvis det var så enkelt at forskerne satt og spekulerte på hvordan de kunne jukse med tallene slik at opportunistiske oppdragsgivere ble fornøyd, ville problemet være enkelt å løse. Men det er ingen grunn til å tro at det står noe dårligere til på Econ enn i NRK, om vi er opptatt av personlig integritet.

De anvendelige forklaringene sitter lenger inne. For å ta det enkleste først: Oppdragsgiverne, Econ-forskerne og bedriftens styreledere hører til det samme nettverket av elitistiske «herretenkere», som har like god moral som du og jeg, men som ser verden gjennom de samme ideologiske brillene, altså tenker likt om økonomi og samfunn. Personer sirkulerer og kan tilpasse seg hvor som helst i dette nettverket. De fungerer og trives akkurat like bra på arbeiderpartistatsministerens kontor som hos Geelmuyden.Kiese og i NHOs ledelse. Rune Bjerke kan brukes som et godt eksempel: Først jobber han som arbeiderpartipolitiker for å få fristilt kraftverkene, og så går han rett til topps i den privatiserte kraftbransjen, med det lønnsnivået og alle de frynsegodene som en kan regne med i direktørsjiktet. Slik sett er han typisk for det nettverket som Econ er en del av. Det er ikke noe galt med noen av de forskerne som arbeider på bedriften, men så vidt jeg forstår, deler de alle den samme økonomiske ideologien som kommer til uttrykk i Econ-rapportene. Det er den mest slående forskjellen på Econ og de fattigere konkurrentene på oppdragsmarkedet.

Men de viktigste årsakene til det problemet som «Brennpunkt» tok opp sitter lenger inne, og de har verken med forskernes personlige integritet eller den herskende økonomiske ideologien å gjøre. Men for å komme fram til dem må vi gå en omvei:

Begrunnelsen for å bruke offentlige midler til anvendt samfunnsforskning må være at slik kunnskapsproduksjon skal gjøre det lettere å styre samfunnet i retning av mål som vi er noenlunde enige om. Mer konkret kan vi si at om staten vil revidere lovverket, innføre en rettighet eller bekoste et prosjekt, må det være nyttig å få kartlagt flest mulig viktige konsekvenser av tiltaket. Da kan en f.eks. ha en mulighet for å unngå utilsiktede og uønskede konsekvenser. (Det er gode grunner til å høre på de teoretikerne som mener at samfunnet mest fruktbart kan sees på som en tilfeldig ansamling av slike konsekvenser.) Vi burde lett kunne bli enige om at forskningsprosjekter som ga en best mulig oversikt over de viktigste konsekvensene av et foreslått tiltak, må være langt mer samfunnsnyttig enn om bare positive eller negative konsekvenser for en avgrenset interessegruppe ble undersøkt. Av dette følger også at mange slike interessenter vil være dårlig tjent med prosjekter som objektivt og hemningsløst tok opp problemet i full bredde. De vil tvert imot, om de sitter i styringsgrupper, være interessert i at slik forskning ikke foregår. På samme måten som vi alle, om vi er oppe i konflikt med våre medmennesker, hyrer en advokat, vil de heller ha problemet utredet av en styrbar argumentprodusent. Advokater hyrer vi jo ikke for å få en mest mulig objektiv eller mangesidig belysning av et problem, men for å konstruere framstillinger som tjener vår egen sak best.

«Brennpunkt»-programmet var innom dette problemet: Econ lot seg diktere av oppdragsgiveren til å ta opp aspektene A, B og C ved et tiltak, men ikke D og E. Men her er Econ i samme situasjon som alle andre, i instituttsektoren og på universitetene og høgskolene. Den som betaler, enten det er Forskningsrådets programstyrer og styringsgrupper, eller det er departementer eller organisasjoner, har en ubegrenset adgang til å hindre at relevante aspekter ved f.eks. et offentlig tiltak tas opp. Forskerne kan altså forhindres i å ta opp f.eks. uønskete fordelingsvirkninger av et tiltak, mens godt organiserte interessegrupper som gjerne vil ha tiltaket gjennomført, kan sørge for at eventuelle positive konsekvenser overdrives.

Det er disse omgivelsesfaktorene Econ har felles med alle andre som driver anvendt forskning. Det er mulig at Kjell Rolands bedrift har tilpasset seg denne virkeligheten bedre enn oss andre, men vi må bare følge etter, om vi skal overleve. «Kvalitetsreformene» som lenge har vært under gjennomføring på universitetene, er i ferd med å lukke dette pustehullet også, fordi instituttene gjøres avhengige av å finne en stadig større del av sine inntekter i markedet. Det er altså gode grunner for at det går både vinter og vår mellom hver gang vi hører noe av interesse fra norske samfunnsforskere, selv om det blir flere og flere av oss.

Moderne samfunnsforskning har et enormt potensial for å gjøre samfunnet mer gjennomsiktig og styrbart - i den forstand at vi kunne bli i stand til å unngå utviklingstendenser som ingen vil ha, og som stort sett er uforutsette konsekvenser av tiltak som argumentprodusenter som Econ hjelper de best organiserte aktørene til å få gjennomført. Men dette potensialet blir ikke realisert, av grunner som bare ble berørt i «Brennpunkt»-programmet. Det er heller ikke lett å se hva som kan gjøres. Men det er vel i Norges forskningsråd at renovasjonsarbeidet må begynne. Det kunne f.eks. formuleres standarder som gjorde det mulig å skille mellom bedrifter som produserer argumenter for høystbydende i markedet, og institutter som binder seg til å undersøke alle relevante aspekter ved det som undersøkes. Det vil ikke bli enkelt, men om vi ikke prøver, vil den kritikken som tirsdag ble rettet mot Econ, snart kunne rettes mot alle institutter som tilpasser seg i det samme markedet.