Ecstasy-marsjen 2005

Etter «Marihuana-marsjen 2005», ville Eirik Kjernlie Sæther teste grensene for dopengasjement. Han planla en «Ecstasy-marsj». Responsen han fikk var overveldende.

DET ER 7. MAI, og flere tusen halvsløve ungdommer subber rundt i Norges gater. Som et langsomt damplokomotiv blir de skjøvet frem av en blå røyk. «Marihuana-marsjen 2005» er i gang. Under paroler som «Kriminalisering fører til finansiering av terrorisme», og «Marihuana er medisin» uttrykker de sin holdning ovenfor det de mener er et feilslått lovverk. Det er rørende å se så mange unge mennesker engasjere seg i blant annet MS-pasienters selvkrevde rett til å benytte seg av cannabis som legemiddel. Samtidig må det sies at det under denne markeringen foregår en forholdsvis aktiv medisinering av tilsynelatende frisk ungdom. Arrangøren av denne marsjen, NORMAL (Norsk Organisasjon for Reform av Marihuanalovgivningen), benytter seg her flittig av kampklare ungdom for å få igjennom en liberalisering av lovgivningen mot egen rett til å ruse seg.

Etter min mening går ikke dette «engasjementet» langt nok, og slik så tiltaket «Stiftelsen for Legalisering av Dop» dagens lys. En motreaksjon til NORMALs konservative holdninger til lovendringer og bruk av rusmidler. Første markering ble lagt til to uker etter «Marihuana-marsjen», og fikk navnet «Ecstasy-marsjen». Arrangementet belyste temaer som kjærlighet og danseglede gjennom kunstig stimuli, samt problematikken rundt kriminalisering av dop generelt. Tematikken ble gitt punchlines som «Bring music, bring life!», og «Smile to life, and the life smiles to you!». Reklamemateriell ble trykket opp og delt ut på utesteder og fra hånd til hånd og som en symbolsk handling ble plakater klistret over den allerede gjennomførte Marihuana-marsjen. Undertegnede selv stod som arrangør.

JEG BLE svært positivt overrasket over det engasjementet jeg ble vitne til. Telefonene strømmet inn, både fra ungdom som i fistel uttrykte sin glede over tiltaket, og den litt mer kritiske samtalen med «gutta fra NORMAL» som fortalte høflig, men bestemt at de helst så at plakater ble klistret ved siden av, og ikke over ved neste års tilstelninger. Jeg ble forklart at det siste de ønsket var en kobling til «hard-drugs». Dette fant jeg litt merkelig, da både amfetamin og morfin også blir brukt i medisinsk sammenheng - noe som er et av deres hovedargumenter for legalisering av marihuana. Sett bort ifra denne ene telefonen, ringte både nysgjerrige og engasjerte. Alle med lykkønskningers og positive innspill. Det hele var fullkomment da et kjent utested for elektronisk musikk i Oslo sentrum tok kontakt for å få en anerkjennende bekreftelse på deres initiativ til «Ecstasy-marsjens Afterparty». Som de uttalte; «Et genialt tiltak, vi gleder oss!»

RADIO OSLO, ved Ida Henriksen tok siden kontakt og ville ha arrangøren av Ecstasy-marsjen til prat i et av deres direktesendte program. Jeg var skeptisk til å begynne med, og ga uttrykk for at jeg nødig ville la meg fremstille som en fordummet rusmisbruker med en holdning til rusproblematikken som kun gagnet meg og mine egne. Til min store forlystelse fikk jeg høre at dette var et DJ-program med hovedvekt på trance og techno, og at vinklingen ville bli for nøytral å oppfatte, og i så måte fungere mer som reklame enn kritikk. Det endte med en hyggelig direktesendt konversasjon om ecstasyens gleder og fallgruver. Det var svært oppmuntrende å erfare en seriøs medieaktørs vilje til å se forbi gjengs betraktning av det som oppfattes som «skummelt». Det kritiske blikket ble erstattet med interesse og nysgjerrighet. Slik er media med på å drive «mørke» undergrunnsmiljøer frem i lyset - folkeliggjøre dem og siden øke rekruttering og oppslutning. Kunne jeg vært mer takknemlig?

FORARBEIDET var gjort, og arbeidsoppgaver var delegert videre. Tiltaket tok steget fra å være en abstrakt tanke, til et levende scenario drevet videre av livslei ungdom proppfulle av ny giv. Slik sett kunne jeg lene meg tilbake og registrere at denne fiksjonen jeg hadde kreert, danset friskt og hemningsløst av gårde. Lite ante jeg at det var så lett å engasjere og skape entusiasme i dødens fotspor. «Ecstasy-marsjen 2005» var et faktum.