Edderkoppene kommer!

Et høydepunkt i Bringsværds framtidsforfatterskap.

  • Flere anmeldelser!

    BOK: Sammen med Jon Bing tok Tor Åge Bringsværd mot slutten av 60-tallet på seg den sure jobben å introdusere sciencefiction-sjangeren for Litteratur-Norge. For den bragden har han fått mindre skryt i litteraturhistoriene enn han fortjener.

    Men Bringsværd har ikke gitt opp av den grunn: Snart førti år etter debuten med novellesamlingen «Rundt solen i ring» er han i år ute med det store sci-fi-eposet «Web». Denne mursteinen markerer et foreløpig høydepunkt i Bringsværds omfangsrike framtidsforfatterskap.


    Fremmedartet
    Forrige voksenbok fra Bringsværd, den anarkistiske «Pudder? Pudder!» fra 2001, var lagt til Oslo mot slutten av det 21. århundret, ei tid preget av akselererende sosialt og miljømessig forfall. Kulturkritikken har forfatteren tatt med seg videre til «Web».

    Men settingen er enda mer fremmedartet.Når boka begynner, befinner vi oss kanskje ikke så langt fra Oslo, men likevel i en verden som ikke er til å kjenne igjen, «1762 somre etter overgangen».

    Menneskene har for lengst mistet kontrollen over sitt eget megalomane sivilisasjonsprosjekt, og de få som er frie, lever i små og isolerte stammesamfunn. Resten driver rundt i store flokker som kveg og matforråd for jordas nye herskere:

    Digre, muterte edderkopper.


    Naturens orden


    Om du syns dette høres ut som noe fra en litt for sein kveldsfilm på TVNorge, så har du rett. Men det er da også en av styrkene ved Bringsværds bok. «Web» bæres oppe av fortellingen om Asoka og Ringri, de to fortellerne og minneforvalterne (som av mystiske grunner i framtida bærer navnet «disker»), som en dag forlater stammen og begir seg ut i det ukjente for å finne den mytiske byen Valdi, menneskehetens siste bastion.

    Underveis kommer de over tekster og fortellinger som glimtvis belyser utviklingen som har forandret jorda. Resultatet er en beretning som tar opp i seg en hel katalog av gamle og nye sciencefiction-klisjeer: maskinenes opprør, den kunstige intelligensens overlegenhet, tilværelsen etter katastrofen, inverteringen av naturens orden, den virtuelle virkelighetens makt og så videre. Men gjenbruksmaterialet turneres så virtuost at «Web» klarer å være både intellektuelt stimulerende, faretruende troverdig (stort sett, i det minste) og godt gammeldags spennende de aller fleste av sine 440 sider.

    Sci-fi-rekvisittene åpner selvfølgelig også for å utforske rammene for vår egen virkelighet i fortellingens form, litt på samme måte som de klassiske mytene Bringsværd har arbeidet med tidligere.

    Sånn kan selv de mest nerdete b-filmeffekter tas i bruk for å reise vidtrekkende metafysiske og kulturkritiske problemstillinger. I «Web» viderefører Bringsværd sin særegne kombinasjon av teknologifascinasjon og teknologipessimisme, mediterer over religion og økologi, og utforsker historiens og fortellingens gåtefulle makt, selv i en menneskelig kultur som bare fjernt likner på vår egen. For Bringsværd-lesere er dette velkjente motiver, og «Web» er sånn sett med på å befeste hans særegne stilling som en slags postmoderne hippie i norsk offentlighet.


    Stilsikker


    Den gjenkjennelseseffekten er samtidig bokas mest åpenbare svakhet. Romanen er konstruert som en fragmentsamling, hvor stadig mer fremmedartede figurer fra framtidshistorien får komme til orde med sin fortelling.

    Problemet er at de høres nokså like ut alle sammen. De høres ut som Tor Åge Bringsværd. Det betyr at både edderkopper, mutanter og mennesker her formulerer seg i en stilsikker, sorgfull prosa, karakteristisk for en av de mest effektive fortellerstemmene i norsk litteratur. Men det hadde løftet denne røverromanen noen hakk om sjokkene og usikkerheten den registrerer også hadde slått tydeligere inn i dens eget språk.

SCIENCE FICTION: Tor Åge Bringsværd har Norges lengste fartstid når det gjelder å skrive fabelprosa, science fiction og variasjoner over spennende mytestoff. Nå imponerer han med en ny framtidsskildring.