Edelt metall

I en klasse for seg.

Film: «Put on your Sunday clothes, there’s lots of world out there….». Kontrasten mellom Jerry Hermans krampelystige låt fra «Hello, Dolly!» på lydsporet, og bildene av en fullstendig øde og forsøplet storby kunne ikke vært større. Dette setter tonen for en av de mest originale, morsomme og elegante filmene på lang tid. «WALL-E» er en film som er vanskelig å sette i bås. Barnefilm eller voksenfilm? Si det. Den appellerer til så forskjellige publikumsgrupper og fungerer på så mange plan at den hever seg over den slags kunstige skillelinjer og nærmest skaper sin egen, lille sjanger.

Søppel

Det er gått flere hundre år siden menneskene ga opp og forlot jorda til fordel for et strømlinjeformet luksusliv på en gigantisk romstasjon. De etterlot seg en verden som holder på å drukne i søppel - samt WALL-E, en liten solenergidrevet robot som er programmert til å rydde opp. Samt en og annen kakerlakk. De overlever som kjent det meste. Etter så lang tid har den lille maskinen utviklet en menneskeliknende personlighet. WALL-E er ekstremt nysgjerrig og fyller containeren den bor i med rare ting, blant annet en gammel VHS-kassett med «Hello, Dolly!». Når WALL-E kommer hjem hver kveld setter den på den gamle musikalen. Og sakte synker det inn på robotens harddisk. Det handler om å gripe dagen, å bryte ut av rutinen og finne noen å dele livet med. Et budskap som er så enkelt at selv en rusten, liten robot skjønner det. Så en dag lander en romskip og etterlater en annen robot. Er dette svaret på WALL-Es drømmer?

Det er lite, eller ingenting, å utsette på «WALL-E». Historien og budskapet - ja, dette er en film med et sterkt, grønt budskap - er god. Animasjonen er elegant, detaljrikdommen enorm. Humoren er også nær genial, mens sitatene er mange og velplasserte. Samfunnskommentaren er enkel nok til at yngre seere får den med seg, men samtidig ikke så banal at den ergrer oss eldre. Den elegante bruken av Jerry Hermans sanger er allerede nevnt, men nevnes må også Michael Newmans nyskrevne og stemningsskapende musikk. I en film med minimal dialog, blir den enda viktigere. Det kanskje aller beste ved «WALL-E» er hvordan animatørene gjør denne dataskapte metallgjenstanden spill levende. Til å bli et vesen med et spennende indre liv og et gjenkjennelig reaksjonsmønster. At det skjer praktisk talt uten ord, gjør det enda mer imponerende.

Pixarfilmene «Finding Nemo», «The Incredibles» og «Ratatouille» er etter min oppfatning noe av det beste som er kommet fra Hollywood de siste åra. Det sier en god del om min filmsmak, men oppfatningen er ikke særlig original. Så det kan bety at det faktisk er innen denne sjangeren originalitet og nytenkning holdes høyest i dag. «WALL-E» er et eksempel på det. Et lite mesterverk.

Edelt metall