Edgar Varhse komplett

«Han lyttet til dagens larm, som om den var evighetens akkorder.»

Bedre beskrivelse av Edgar Varhses tonekunst kjenner i hvert fall ikke jeg til enn dette lille bon mot av Karl Kraus, formulert omtrent samtidig med at komponisten begynte sin utforskning av en helt ny lydverden. Nå foreligger den samlet på to CD-er med henholdsvis Concertgebouw-orkestret og Asko-ensemblet, begge under Riccardo Chaillys taktstokk på Decca, som også har ledet arbeidet med å finne fram til Varhses uretusjerte partiturer.

Utgivelsen er med andre ord en liten begivenhet, fordi det er så sjelden at denne særlingen skritter ut av tekstbøkene om den nye musikken, og får klinge fritt ut. Fra før av er det faktisk bare Pierre Boulez' innspillinger på Sony, fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, som holder mål.

Eksperimenterende

Han blir ofte beskrevet som eksperimentell, og var det på mange måter også, selv om han fnøs av betegnelsen:

- Eksperimentene mine kaster jeg, hva jeg presenterer for publikum er de ferdige verkene.

Men nyskapende var han, selv om han er den eneste ved siden av Richard Strauss som har skrevet opera til tekst av Hugo von Hofmannsthal. Dette partituret forsvant, slik alle de andre tidlige verkene også gjorde det, enten i verdensbrannen i form av to kriger, eller for komponistens egen hånd.

Han hørte nemlig noe annet, musikk med nye lydkilder, store klangskulpturer som liksom river seg løs fra tidsstrømmen og står rent og nakent fram. Som «musikk befridd fra følelsenes slagg og sentimentalitetens tyranni». Jo, Milan Kunderas beskrivelser av en seinere åndsfrende blant komponistene, Iannis Xenakis, passer enda bedre på Varhse, komponisten som ble berømt fordi han la pennen ned og ventet med å realisere sine siste partiturer til elektrofonien ga tekniske muligheter til å virkeliggjøre ideene han fulgte fram til sin død i 1965, 82 år gammel.

Pioner

Da var han allerede kanonisert som pioner av etterkrigsmodernismens store ideologer. Forgjengerstatusen ble på mange måter hans skjebne. Han var for tidlig ute til å oppnå anerkjennelse da han satte i gang, og ble raskt regnet som passé, målt mot den nye modernismen til dem som gjenoppdaget ham.

Men Varhse var utidsmessig i en dypere forstand. Nettopp det hører vi på denne utgivelsen, som setter en ny standard for Varhse-fortolkning. Drønnet fra en ny uttrykksverden forplanter seg i de vareste ekko av sær skjønnhet. På tverke i forhold til alle tendenser i tida klinger verkene like doggfriske som da de ble skapt. Slik står Edgar Varhse fram i dag, komponisten som ikke var av noen bestemt tid, og som derfor er for alle tider.