Edruelig om dop

Harald Haaves bok «Ecstasy» er et innsiktsfullt bidrag til debatten om dopkulturen.

Harald Haave: «Ecstasy»

Gyldendal 173 s. Kr 198

Et snaut tjuetall unge brukere slipper til orde i Harald Haaves bok «Ecstasy». Hvorfor de tar ecstasy og hvilke refleksjoner de gjør seg om bruken er hovedspørsmålene de forsøker å besvare. Et par pushere og smuglere gir også sitt besyv med, og deres motivasjon er den samme som alltid: raske penger og finansiering av eget bruk.

I tillegg til brukernes og pushernes personlige erfaringer består boka i grove trekk av en generell ecstasyhistorikk og en tilstandsrapport fra dagens Norge basert på offisiell statistikk. Vi får også en gjennomgang av house som kulturelt uttrykk, og Haave har inkludert en grei oversikt over begreper, stiler og utøvere som assosieres med musikken og klubbkulturen. Boka er oversiktlig organisert, kapitlene er konsise med informative overskrifter, og personlige beretninger veksler med fagstoff.

Til tross for luftige sider og snaut antall er informasjonen i boka betydelig, om noe selektiv.

Oslo

Haave har valgt å bare inkludere intervjuer med brukere fra Oslo og omegn, selv om statistikken viser at ecstasy får økende innpass i ungdomsgrupper over hele landet. Felles for brukerne er at de er såkalt vanlig norsk ungdom, gjerne det vi kaller ressurssterke. Sett utenfra utgjør de en lite homogen gruppe med få om noen stigmatiserende karakteristika. Felles er at de alle tilhører en generasjon som er livredd for sitt eget selskap og for å kjede seg. De krever kontinuerlig stimulans, og et sterkt ønske om gruppetilhørighet og en samlende identitet framstår som årsaken til at mange bruker ecstasy.

I tillegg er uttalelsene preget av eldgammel dopromantikk. Mange oppgir at de bruker ecstasy fordi de kommer i kontakt med sitt egentlige jeg og lærer mer om seg selv. Ingen av de intervjuede kan eksemplifisere eller utdype hva de mener med dette, utover at de opplever en sterk lykkefølelse. Ecstasy frigjør nevrotransmittere som serotonin og dopamin når det treffer hjernen. Disse transmitterne slipper da gjennom meldinger som ikke skjer i rusfri tilstand, og de påvirker blant annet sinnsstemninger som glede og angst. Andre virkninger er redusert tretthet, en øket følelse av åpenhet og forståelse og ekstremt positive sanseinntrykk. Men dette er ikke det samme som å komme i kontakt med seg selv. En grunn sjel og et slapt intellektuelt behandlingsorgan blir ikke djupere og skarpere av å dope seg. Derimot er det klart fett å kunne danse hele natta og føle seg deilig. Det er en reell og ærlig grunn til å ta dop, eller for å sitere den nordirske gruppa The Undertones: «Teenage kicks all through the night.»

Blanding

Noe som gjør det vanskelig å kartlegge virkningene av ecstasybruk er at det sjelden blir tatt alene. De fleste er blandingsbrukere, og myten om at de som tar ecstasy bare drikker vann til, får et par kraftige og velrettede skudd for baugen. Hasj, LSD og alkohol utgjør ofte resten av menyen. Flere av de intervjuede brukerne sier også at de gjerne røyker heroin for å dempe nedturen.

Mange ecstasybrukere misliker å bli assosiert med andre typer narkotikabrukere. Men selv om de ikke kan bli fysisk avhengige av ecstasy, blir de det psykisk, eller rettere sagt blir de avhengige av å oppnå de tidligere nevnte virkningene som lykkefølelse osv. Mange som har sluttet å bruke ecstasy, sliter med angst av ulike former, fra skjelvinger, søvnproblemer og flashbacks til ren panikkangst. Mange får depresjoner som følge av angst for å ha ødelagt livet sitt. Langtidsvirkninger av ecstasy på f.eks. hjernen er foreløpig lite kartlagt. Forskere har påvist hjerneskader ved forsøk gjort på rotter og aper, men siden det nå engang er folk som doper seg, er ikke disse resultatene så altfor interessante, spør du meg.

Debatt

Harald Haave har med «Ecstasy» levert et godt åpningsinnlegg i en debatt som angår alle, og som må tas før den utvikler seg til en prestisjefylt skyttergravskrig hvor myndighetene skyter skarpt med feilinformasjon og skrekkpropaganda, mens dopromantikerne vaser rundt med tåkefilosofisk tankegods og blanke skudd.

Haave har levert en entusiastisk og innsiktsfull bok som kan fungere som motgift til massemedienes panikkoppslag. Jeg får lyst til å lese mer om temaet, og derfor er savnet av kildehenvisninger og en litteraturliste pluss nettadresser i «Ecstasy» påtakelig. Spesielt siden Haave tydelig har pløyd store mengder faglitteratur om emnet. Men ellers, som danskene sier: «Godt gået.»