Edruelig om mysteriene

Magna Mater og Isis var «uromerske» kvinnelige guddommer som ble dyrket i hemmelighet, om natta - av kvinner og slaver - i dobbelt opposisjon til offisiøs romersk statsreligion og de velorganiserte jødiske og oldkristne subkulturene.

De mest hemmelige og spennende mysteriene var viet Mithras, en evig ubeseiret maskulin gud av diffust persisk opphav. Mithras ble dyrket av romerske legionærer i små hemmelige grupper på seks- sju, i hemmelige grotter og jordhuler, der karene dynket seg i okseblod i orgiastiske innvielsesriter. Vinguden Bacchus hadde, til forskjell fra de andre gudene, en rolle også i romersk statsreligion, men spilte sine potente og saliggjørende sider langt bedre ut blant sine mest hengivne - i mysteriene.

Sensuell

Religion er langt, langt mer enn prester, hellige skrifter og seremonier. Religionene kan på en og samme tid danne baktepper for store politiske spill og statsseremonier og etablere tolkningsrammer for menneskenes angst, drømmer, lyst- og lykkeopplevelser. Så rikt og allsidig var det religiøse spektrum også for antikkens mennesker - der statsreligion, jødiske og kristne menigheter og østlige mysteriekulturer konkurrerte om folks tanker, følelser - og penger.

Et besøk i mysterievillaen i Pompeii vil stimulere fantasi og lærdomslyst hos de fleste, og antikkens mysteriereligioner har også i vår tid intellektuell og sensuell appell. Fellinis film «Satyricon» vitner om det, den er delvis basert på Lucius Apuleios' lange fortelling «Det gylne esel», en blant de mange rike kildene til innsikt i mysteriekulturene som Walter Burkert øser av. Denne tyske religionshistorikeren ble et verdensnavn på 1960-tallet, men en forelesningsrekke ved Harvard i 1982 gjorde ham til en levende klassiker.

Burkerts USA-forelesninger har Kåre A. Lie nå gjort tilgjengelig på norsk som en drøm av en fagbok med bibliografi, noteapparat, register og miniordbok. Burkerts bok gjør det klart at de innbyrdes forskjellige kultene som ofte omtales kollektivt som mysteriereligioner, sto sterkest i seinromersk tid. Men de hadde eksistert i fem- seks århundrer og er viet kritisk diskusjon hos en lang rekke greske og romerske eliteforfattere fra Platon via Cicero til Plutark.

Utkonkurrert

Antikkens store tekster ble skrevet av menn, det er knapt noen nyhet, men er først i de seinere år blitt sett som en kildekritisk utfordring. Mysteriereligionene ble på sin side preget av prestinner og kastratprester, slaver og soldater. Den religiøse kultusen kunne lett få både seksuelle og demokratiske overtoner; overklassens kvinner kunne der både sosialt og seksuelt fungere på like fot med slaver og plebeiere. Romas mannlige elite representerte staten og imperiets offisielle religion; samtidig hadde de grei tilgang til sex med hvem de måtte ønske som sto lavere på den sosiale rangstige enn de selv. Er det rart Romas fedre betraktet «mysteriene» med skepsis?

Mysteriereligionene, ja, de måtte da være et både frisinnet og sosialradikalt alternativ til kristendommen, fablet tenåringer i min omgangskrets tidlig på 1960-tallet. Mer svermeriske gemytter har siden gått lenger med slik historieløs kolportasje, i 1990-årene flommer slikt tankeslagg i New Age-kretser. Men Pax forlags nye serie «Labyrint», der Burkerts bok inngår, har intet med New Age å gjøre; seriens redaktør Dag Øistein Endsjø framstår som en empirisk saklig religionshistoriker. Og Walter Burkert er alt annet enn mystiker; med autoritet avfeier han enhver forestilling om tankemessig eller religiøs kontinuitet fra mysteriereligionene fram til dagens New Age som rent tankespinn.

Mysteriene ble effektivt utkonkurrert og utradert da kristendommen ble romersk statsreligion på 300-tallet. Dermed forsvant de ut av idéhistorien også, og mysteriene kan ikke i dag anses som annet enn historie, blant annet fordi det ikke finnes «store» tekster som viser en «lære». Mysteriene kan følgelig ikke betraktes som «religioner», bare som historisk forgangne kultuser.

Demmer opp

Men 1990-årenes informasjonsrevolusjon gjør kunnskap om det meste tilgjengelig for de fleste på et verdensomspennende infokoldtbord der man forsyner seg fritt og velger hva man vil vite - eller tro. Prosessen selv svekker evnen til analyse, distanse og kritisk testing av informasjonsstrømmen. Konfrontert med motstand kan man jo bare zappe over til en annen kanal med mer komfortable sannheter.

I religions- og tankefrihetens navn må vi aksepterte at folk velger å tro på Fantomet, Ekstaseguden - eller spøkelser. Men i forlag, massemedier og skoleverk bør man se «tro» og vantro i et annet lys og arbeide for å opprettholde det fundamentale skillet mellom vitenskapelig etablert kunnskap og all virtual reality, mellom kunnskap om religion - og ren «tro». Når Pax forlag utgir en vitenskapelig tungvekter om mysteriereligioner, søker de å gjenvinne sin posisjon som intellektuelt fyrtårn. Selvsagt har ikke New Age inntatt en bastion som Pax! Saken er snarere at Norges mest edruelige forlag har satt seg fore å demme opp for vår tids galimatias på alternativ- og New Age-fronten.

Ære være dem for det!