Edvard Munch og smertens blomster

Munch-museet markerer millenniumslutt med sin nyeste utstilling som åpner i morgen. Den omfatter til dels ukjente sider av kunstnerens opprivende tid, da han fartet mellom de symbolistiske miljøene i Berlin og Paris.

Tittelen på utstillingen henviser direkte til tresnittet «Smertens blomst», som manifesterte Munchs fin-de-sihcle-ambisjon om å ryste samtidas publikum med bilder der han ga «sit hjærteblod». Den botanisk/biologiske metaforen hentet nok også grokraft fra Charles Baudelaires beryktete bok «Ondskapens blomster», som fikk sin renessanse 40 år etter lanseringen - og inspirerte en rad 90- tallskunstnere med Auguste Rodin og Felicien Rops i spissen.

Da Munch med sitt skandaleomsuste ry fra Berlin kom til den franske hovedstaden i 1896, ble han snart engasjert til å lage bibliofilutgave av den kontroversielle poetens produkt fra 1857.

Spleen i strek

Prosjektet strandet da forleggeren døde, men utstillingen viser i skissens form mot en samklang mellom spleen-poetens ord og den livslede som strømmer gjennom Munchs strek. Ta bare dekadensens mentalitet slik den er nedfelt i utkastet til «Le Mort Joyeux», som i Haakon Dahlens nynorske gjendiktning, «Den lykkelege døde», rommer følgende strofer:

«og betre enn bønn om tårer frå verda, i live, så byr eg den svoltne ram å plyndre min kropp til alt er fortæra».

Det er døden i en annen og mer metafysisk skikkelse, som Munch forestiller seg i det summariske maleriet med de nærmest infiserte fargene av to menn som reiser seg med himmelvendt blikk. Syfilistemaet - som var like utbredt som aids-problematikken i vårt 90-tall - ligger nok under, ettersom den veneriske sykdommens svøpe og drastiske utgang i mentale lidelser stadig går igjen. Og mest drastisk i det kjente maleriet «Arv» med den mørkkledde kvinnen i gråt over sitt likbleike og sykdomsbefengte spedbarn.

Slekt og sykdom

Noe av bakgrunnen for dette malerisk fortettete verket aner man i en personlig og pinefull tegning, hvor Munch gjennom strekens sorgarbeid framkaller bildet av sin egen mor som gravid idet hun dør - mens han er i utlendighet. Den tegnete tematikken over hans eget og sykdomsmerkete slektstre med søsknenes hoder som råtnende frukter på de veike greinene, blir også et sterkt visuelt vitnesbyrd. Og ytterligere en understreking av hans dragning mot de mørke kadaver-synene som gror fram fra Baudelaires urovekkende rytmer.

Fra Munchs grublerier over livet som et kretsløp mellom «krystallisasjon» og «stoffveksling», dukker også en titanisk gudeskikkelse fram på et par tegninger. Liggende med et ubarmhjertig grep om et merkelig styringsapparat, som synes å stemme med den dekadente tidsåndens angst for de arbeidende massene og produksjonslivets mekanisering. Døden dukker også fram som et mørkt memento midt i den sydende samtidsscenen fra de dagers Potzdamer Platz i Berlin, hvor hestespannet trekker ei svart begravelsesvogn tvers gjennom den fargerike promenadens og travle handelens arena.

Pessimismen blir likevel produktiv i Munchs maleri, for pessimismen er penslet ut med dynamisk regi og koloristisk vitalitet.