Edward Snowden er innvilget et års asyl i Russland. Men hvor trygg er han der?

Hans Fredrik Dahl i søndagskommentaren.

USIKKER SKJEBNE: Edward Snowden (på plakaten) er innvilget et års asyl i Russland. Men hvor trygg er han der? lurer artikkelforfatter Hans Fredrik Dahl. Foto: NTB Scanpix.
USIKKER SKJEBNE: Edward Snowden (på plakaten) er innvilget et års asyl i Russland. Men hvor trygg er han der? lurer artikkelforfatter Hans Fredrik Dahl. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

SØNDAGSKOMMENTAREN: Det var en gang at saken om utlevering av en agent skapte krise mellom to stater, en vestlig og en østlig. Utleveringen ble til en virkelig hodepine statene imellom, en sak som kjørte seg fast.

Og den som hadde begynt så bra, som en slags forståelse dem imellom. «Jo mindre som sies om ham, desto bedre», sa den ene ambassadør til den andre, underforstått: Det blir en løsning, han blir sendt tilbake så snart vi får ordnet noen formaliteter. Man kunne puste lettet ut i det vestlige landet. Det at han var tatt hånd om av det østlige, etter selv å ha oppsøkt myndighetene der, gjorde det forståelig at utleveringen ville ta litt tid. Man kunne nok vente at det østlige landet ville kreve gjenytelser, kanskje et bytte av «uønskede» personer, som takk for at de ga ham fri. De hadde jo et overtak ved å ha ham i sin varetekt, og kunne ventes å utnytte det. Men den tid den sorg. Det ville gå over, dette, ved hjelp av stille diplomati.

Men så slo øststaten seg vrang, fullstendig vrang. Plutselig visste de ikke av ham, påsto at han var unnsluppet og hadde reist sin vei, kanskje var blitt drept av banditter, i alle fall nektet de for å ha ham. «Han er ukjent for oss», var budskapet.

FORSVANT I SOVJET: Raoul Wallenberg. Foto: NTB Scanpix.
FORSVANT I SOVJET: Raoul Wallenberg. Foto: NTB Scanpix. Vis mer

Ukjent! En frekkhet uten like. De hadde jo tidligere sagt at han var der, i Moskva, ja de hadde innrømmet at de hadde ham i sin varetekt. Og så kom de og sa de ikke kjente ham...

Slik var innledningen til en lang og pinefull historie. Det østlige landet sto autoritært på sitt, med en statsleder som lukket munnen bare hans navn ble nevnt. Man ville ikke si noe, kjente ham ikke. I det vestlige landet derimot, brøt det ut rene innbyrdestrid mellom regjeringen og opposisjonen. Vel var det en nasjonal sak å få ham utlevert. Men som debatten i pressen og blant de folkevalgte viste: Dette var en sår sak for myndighetene. De kom under press. At de ikke greide å få ham utlevert, ble et trumfkort for opposisjonen.

Hva var hendt? Hvorfor denne kuvending fra Moskva? Hva kunne forklare den merkelige atferden i denne saken?

Mange år etter kom svaret. Det vil si, et fullgodt, offisielt svar kom aldri, for det viste seg etter hvert at saken lå dypt begravd i øststatens aller mest hemmelige tjenester, og de åpner aldri sine arkiver. Det vet man. For i disse tjenestene er det snakk om et århundregammelt hemmelighold som skal løpe ubrutt gjennom alle tider og regimeskifter. Men en høytstående embetsmann i disse tjenester skrev likevel sin memoarer da han ble gammel og løsmunnet (slikt kan skje i de fleste land). Og der står det noe som mer enn antydet hva som kan skje, når en spesielt verdifull person fra vest faller i russiske hender.

De hemmelige tjenestene forstår umiddelbart at de må utnytte denne personen for hva han er verd, helt uavhengig av menneskelige hensyn. Et liv, en familie, er ingenting mot hva denne personen kan gi av fantastiske fordeler. Det er disse fordelene man må forstå, sett fra den siden. Hvis man bare holder seg innenfor egen horisont, blir saken ubegripelig.

Edward Snowden kom til Moskva med harddisker fullastet av informasjon om hvordan USA overvåker borgere, egne og andres. Hva denne mannen i egenskap av IT-ekspert innenfor National Security Agency vet, er svimlende. Han er et gullegg. Akkurat som Raoul Wallenberg for 65 år siden, som NKVD-generalen Pavel Sudoplatov forteller om i sine memoarer.

ETTERSØKT: Edward Snowden holder pressekonferanse i Moskva 12. juli i år. Foto: AP / NTB Scanpix.
ETTERSØKT: Edward Snowden holder pressekonferanse i Moskva 12. juli i år. Foto: AP / NTB Scanpix. Vis mer

I sitt hjemland er agenten en borger, med borgerens plikter og rettigheter, og med menneskerettslige verdier som alle andre. Snowdens far spiller en rolle i denne sammenheng, å samme måte som Maj Dardel, Wallenbergs mor, gjorde det i sin tid.

For Moskva er agenten i begge tilfeller en verdi av helt annet kaliber. Han kan utnyttes. Snowdens verdi i så måte ligger i dagen. Wallenbergs ble kanskje ikke helt forstått i Vest, for der så man ham som diplomat og jøderedder, en ung helt fra verdenskrigen av dem Sverige ikke hadde for mange av. For russerne var det helt andre ting som var viktige. Raoul var medlem av den mektige Wallenberg-familien. Han kunne utnyttes til å skaffe Sovjet kreditter, finansielle fordeler, hvis han bare ville samarbeide og bli agent for Moskva i sin egen familie.

Den unge mannen kom under et veldig press. Han ble lokket, så truet. Hva som foregikk i de nattlige avhør kan vi bare gjette, humane var de ikke, og vi må snarere la tankene gå til Orwell enn til andre kjente avhørsmetoder. Men han sa nei til å bli dobbeltagent, han var ikke til å rikke uansett metoder og pinsler.

Og da var det bare én ting å gjøre, drepe ham og kremere liket, og brenne alle papirer. Utslette ham fullstendig som menneske. Og så si til Sverige som til verden: Vi kjenner ham ikke, «han er ukjent for oss».

På en måte var det jo sant, og kan bli sant en gang til. De hemmelige tjenestene i dette landet levde og lever sitt eget liv. Den offisielle staten kan toe sine hender og bedyre at den intet vet. Ingen spor finnes. «Han er ukjent hos oss».

Det er likevel en forskjell som kan komme til å spille en rolle. Da Stalin beordret Wallenberg tilintetgjort (vi må gå ut fra at det var herfra ordren kom) skjedde det antakelig i irritasjon over noe som reiste seg over horisonten. En opinionsbevegelse til fordel for Wallenberg, til og med en kvinnelig opinion som ville støtte moren Maj, anført av det ellers Moskva-trofaste Kvinnoförbudet för Fred och Frihet! Stalins venner i Sverige engasjerte seg, og det lå i sakens natur at deres krav ikke ville dempes. Dette har sikkert påvirket ledelsen i Kreml og fått den til å tenke at jo fortere vi kan bli kvitt ham, desto bedre, slik at man med en viss rett kunne si: «Han er ukjent hos oss».

SPIONLEDER: Pavel Sudoplatov.
SPIONLEDER: Pavel Sudoplatov. Vis mer

Wallenberg-opinionen lot seg ikke berolige av den sovjetiske forsikringen, men satset i likhet med det offisielle Sverige på at han var i live fortsatt. Ennå i mange år bølget kravet om utlevering. Mens altså hovedpersonen selv ikke lenger fantes.

Han var utslettet, tilintetgjort. Fordi han var for betydningsfull til å kunne leve.