Edwina Zzz. . .

Banal og ensidig, detaljert historie om et tragisk liv.

Torill Hvalsengen romandebuterer med «Edwina Z», en monoton historie om hvordan gå under i rus og bakrus.«Det er mandag, jeg sitter i en metallboks, dypt nede i jorda. Hjertet bjeffer som en skadd hund mens vi raser gjennom mørket. Snart smeller vi i veggen så skallene sprekker, blir liggende tause, mens rotter løper fram for å drikke.»

Slik åpner romanen, og slik turer den fram gjennom 160 sider. Edwina, hovedpersonen, føler seg amputert, og amputerer dermed etternavnet sitt fra Zachariassen til bare Z, «en forbausa bokstav». Hun er ansatt ved et bakeri, men blir sykemeldt i lengre tid fordi verden har rast sammen rundt henne. (Vi får ikke mange svar på hvorfor.) Legen foreskriver rosa og hvite piller mot angst.

I rus og delirium, forårsaket av piller, heroin og alkohol, følger vi Edwinas liv på vei mot forråtnelse.

Samfunnskritikk

Vi får et glimt inn i Oslos underverden, som kan være grotesk, ekkel og råtten. Enkelte tvilsomme personer holder Edwina med selskap, som massemorderen Evil-Eyed Even.

Edwinas klaustrofobiske rusreiser akkompagneres av hennes samfunnskritiske observasjoner. TV-underholdning, fete avisoverskrifter og Natos bombing i eks-Jugoslavia er noen av områdene Edwinas burleske kommentarer rammer. Samfunnskritikken hever seg likevel ikke over Edwinas etter hvert sløve innstilling, og overordnet virker den noe banal.

Surrealistisk

Et indre perspektiv på et menneskes vei mot oppløsning er interessant. I «Edwina Z» er det dessverre ikke mye som løfter handlingen opp fra dagboksopptegnelser fra en blivende narkomans hånd. Det antydes at Edwina kan mer enn å ruse seg, men hennes potensial behandles uklart.

Teksten blir for detaljert og nokså ensidig. Monomanien, som ellers kan være et interessant trekk ved en tekst (som for eksempel i Jon Fosses tekster), er her uspennende.

Kvaliteten ved romanen ligger i Hvalsengens røffe språk. Benevnelser på hovedpersonens virkelighetsforståelse er ofte originale, og alltid groteske. Noen ganger tar de billedskapende effektene helt av, ut i det surrealistiske: «Livet er løst, som råttent fiskekjøtt.» Hvalsengen er en språkbevisst forfatter, men hadde tjent på mer subtilitet.