Eeeeeemil! Eeeeeemil! Verdens beste rakkerunge

«Må du slurpe sånn, da, Emil? Ja, for ellers høyrer en ikkje at det er suppe!» Jo, Emil i Lønneberget, alle ungers helt og voksnes store skrekk, er løs igjen. Spilloppene er ustoppelige, og setter straks salen i kok på Det Norske selv om alle kjenner dem fra før.

Astrid Lindgrens klassiker «Emil i Lønneberget» er en sikker vinner også på scenen. For her kan Emil virkelig slå seg løs, lys levende i sitt rette miljø. Over Unni Walstads scenografi er det en eventyrlig uskyld som slett ikke er klissete, men nydelig naiv, og det gjør at en straks kjenner seg hjemme på tunet hos folket på Katthult.

I hvert fall synes juniorkonsulentene på generalprøven at rampestreker nytes best i trygghet. Kveldens Emil (Lars Berteig Andersen) og Ida (Julia Charlotte Geitvik) er mer enn «flinke barneskuespillere», begge to går fint opp i rollene, og gjør det med smittende glede.

De voksne rundt dem lager miljøriktige typer, de fleste med sjarm og lite krampe. Det siste går seg nok til underveis, for det er ikke nødvendig å støye og stønne og korse seg over Emil hele tida. Ingrid Jørgensen får mye ut av sin tjenestejente Lina, ikke minst i den herlige tanntrekkerscenen, og hun har mye å gi i visene. For Georg Riedels musikk er full av fulltreffere som alle hører like mye hjemme i Lønneberget som Emil selv. Som hennes sjenerte kjæreste og Emils bestevenn har Reidar Sørensen stor sjarm og fin dreis på skillingsvisestilen.

Grethe Ryen og Svein Roger Karlsen som Alma og Anton med den umulige ungen er påpasselige på plass, og ingen kan dåne så skingrende som Kari Rasmussen når hun spiller fin dame og dessuten som nå har fryktelig lyst på pølse. Wenche E. Medbøes Tusse-Maja fyller også en viktig plass i dette miljøet sammen med en rekke andre søte og rare originaler. For om Emil selv er den soleklare helten, er det helt topp med dumme voksne også, særlig når de for eksempel er innesperret på do. Det er vi voksne i salen helt enige i.

Instruktøren Bjørn Sæter har fått maksimalt ut av høydepunkter som når lille Ida heises opp i flaggstangen, utedoen sprenges og Emil fanger tyv på tivoli, hus og lys skifter også vakkert på den store scenen. Med noen få justeringer til, blir dette både en hyggelig og gøyal teaterstund i ekte Lindgren-ånd.