Eels

Da Eels debuterte i i 1996, ble det sagt at de var et av USAs mest spennende band. De lever sitt eget musikalske liv et sted midt imellom Weens distanserte sjarm og Morphine's nådeløse driv.

Frontmann E, som sålangt har vært flink til å holde sitt egentlige navn hemmelig, hadde tidligere en solokarriere. Han fikk platekontrakt med Polydor allerede som 20-åring, og utga albumene «A Man Called E» og «Broken Toyshop» uten at så mange så ut til å bry seg.

Karrieren gikk i grus og det gjorde også Es privatliv. Dette førte imidlertid til at han fikk ny inspirasjon, startet Eels sammen med et par musikere fra nabolaget østre del av L.A. og lagde et par demoer som en hel rekke plateselskapssjefer til å hoppe i stolen. Til slutt endte bandet opp med å signere hos Steven Spielbergs Dreamworks-label. Singelen «Novacine For The Soul» gjorde det sterkt, og debutalbumet ble også en favoritt hos et musikksultent publikum.

«When I came into this world, they slapped me/And every day I've been slapped again» heter det i en av Eels' tekster. Og den linja later til å være ganske beskrivende for den begavede Es bakgrunn. Han vokste opp i familie med alkoholiserte foreldre i staten Virginia. E ble misbrukt som barn, dopmisbruker allerede som 13-åring og har gått i terapi i en årrekke. Musikken er også en form for terapi.

Etter suksesen med debutalbumet så livet ut til å være på rett spor for E, men nye tragedier ventet rundt neste sving. Søsteren begikk selvmord, faren døde, moren fikk kreft og vennene døde en etter en. Album nummer to er sterkt preget av disse opplevelsene. Plata fikk imidlertid ikke den pangmottakelsen som debuten.