Effektiv utenrikspolitikk

Dersom SV med uavhengig utenrikspolitikk mener at Norge skal ligge som en øy med fine meninger og mange penger vil muligens vårt selvbilde endres, men ikke verden.

NORDOMRÅDEUTREDNINGEN som direktøren for Polarinstituttet Olav Orheim ledet, beskrev sammenbruddet i Sovjetunionen som et geopolitisk jordskjelv. Nå ser vi virkningene av dette jordskjelvet i form av en helt ny situasjon i nordområdene. Sovjetunionen mistet så å si over natta havner som adgang til havet mot vest. Derfor flytter Russland sin havneaktivitet mot nord - til Murmansk og Arkhangelsk. Olje og gass fra Vest-Sibir og Timan Petsjora skipes nå ut derfra til USA. Dette fører til en enorm økning av transportaktiviteten langs vår sårbare kyst.

I nord møter vi også andre direkte virkninger av det geopolitiske jordskjelvet som Berlin-murens fall og sammenbruddet av Øst-blokken førte til. Det var dette som gjorde det mulig for EU å utvide og bli en global aktør ved siden av USA og Russland.

Vi er ikke lenger i en kald krig- situasjon der frontlinjene er klare: Vest-Europa under ledelse og beskyttelse av USA mot Sovjetunionen. Nå er det EU, USA og Russland vi må forholde oss til. Interessene og alliansene vil gå på kryss og tvers. Vi vil måtte forholde oss til dette i nordområdene der alle har interesse for olje- og gassforekomstene i Barentshavet. Vi vil møte dette nye mønster på alle andre områder i utenrikspolitikken. Men det er også en annen grunnleggende endring som skjer i geopolitikken. Store utviklingsland som India, Kina og Brasil får økende tyngde i verdensøkonomien og dermed større politisk innflytelse.

SV SNAKKET PÅ SITT landsmøte om at Norge må føre en uavhengig utenrikspolitikk. Jeg tolker dette slik at SV mener det er et betydelig rom for at Norge kan ta mer selvstendige standpunkter enn vi har gjort i de siste årene, noe jeg er enig i. Man kunne velge å ta dette bokstavelig, rett og slett for å få belyst hvilke utfordringer Norge nå har i utenrikspolitikken. Altså at vi virkelig skal være uavhengige. Da må jeg minne om følgende: Norge er med i NATO som forplikter oss i forhold til de andre medlemslandene. I en lang rekke situasjoner har vi i henhold til NATO-pakten ingen rett til å være uavhengige. Konsekvensen ville i så fall være at de andre medlemmene som garanterer vår sikkerhet, kan erklære seg uavhengig av oss. Senterpartiet påpeker det samme og vil slå ring om NATO for å unngå at Norge skal bli medlem av EU. Jeg er enig i SPs beskrivelse av situasjonen, men mener at vi ville ha større handlingsrom som medlem av EU, og ikke bare være avhengig av NATO.

SETT I FORHOLD til de utfordringene Norge har, må vel poenget være å drive alliansebygging i forhold til de nye konstellasjonene i verdenspolitikken. Både for å ta vare på våre egne interesser og for å kunne gjøre oss gjeldende i den globale politikken. La meg ta noen eksempler på at norsk utenrikspolitikk bare kan fungere i et samspill med andre. I 1993 kunne Norge spille en viktig rolle i å få fram Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Årsaken var ikke at vi var avhengige, men tvert i mot at Norge hadde så gode relasjoner til USA, og at utenriksminister Johan Jørgen Holst hadde så stor tillit i Washington at partene i Midt-Østen regnet med at avtalen kunne få tilslutning der. Norge hadde aldri blitt spurt av partene om å tilrette forhandlinger - som ble drevet bak amerikanernes rygg - hvis det ikke hadde vært for at de visste at vi kunne få støtte i Washington på slutten av dagen. I dag er det utenkelig å drive Midt-Østen politikk uten å ta hensyn til det nye geopolitiske mønsteret med EU som en viktig drivkraft. Også i nordområdene er det viktig å være klar over dette. Norge har interesse av å få regulerte forhold i Barentshavet både når det gjelder transportvirksomhet og olje- og gassutvinning. Her er vi avhengig av å få aktørenes øre, ikke være uavhengige av dem. Hvor viktig dette er, viste seg da vi forhandlet om den multilaterale avtalen om hvordan atomsikkerhetsarbeidet skulle drives i nord. Mot et konservativt og tungrodd russisk byråkrati kom vi ingen vei før vi fikk USA og EU på banen. Det var faktisk under det svenske formannskapet i EU at avtalen kom på plass. Avtalen er livsviktig for å få til de nødvendige investeringer i atomsikkerhet i nordområdene.

ALLIANSER MÅ OGSÅ bygges med andre. Presidenten i Brasil, Lula, har tatt mange modige skritt og bygget allianser til land som India, Kina og Sør-Afrika. Trenden blant progressive ledere som Lula i den tredje verden, er å få slutt på veldedighetstankegangen. De krever i stedet rettferdig handel og skatteinnkreving fra globale goder som alternativ til milde gaver fra de rike. Norge må drive alliansebygging i forhold til disse progressive utviklingslandene. Vi må også være i stand til å påvirke USA og EU i riktig retning. Global rettferdighet fordrer faktisk at politikken til de to største handelsblokkene i verden legges om. Dette kan akkurat nå synes vanskelig å oppnå i forhold til USA. Men det er mange tegn til progressiv tenkning i Europa, som i sin tur kan påvirke USA. Etter min mening kan man ikke klare å påvirke den globale politikken uten å gå gjennom Europa.

HVIS UAVHENGIG utenrikspolitikk betyr at Norge skal ligge der som en liten øy med god vilje, mange fine meninger og mange penger å dele ut, vil det muligens kunne bygge opp vårt eget selvbilde. Men det forandrer lite i verden. En viktig målestokk for om vår politikk virker må tross alt være om den fører til et bedre liv for de menneskene vi ønsker å hjelpe. Det sies at fordi Norge er uavhengig av blokkene kunne Hilde Frafjord Johnsen spille en heroisk rolle på FN-toppmøtet i Johannesburg. Vel, den endringen som skjedde var marginal sett i forhold til de enorme fattigdoms- og miljøproblemene det nå rapporteres om. Hovedspørsmålet er om en fattig bonde i Afrika eller mennesker i slummen i Brasil har merket noen forskjell av vår heroiske innsats som våre nasjonale medier rapporterte om. Jeg tror bestemt de ville merke større forskjell om Norge klarte å påvirke Europa og USA til å ta nye skritt i forhold til verdenshandelen. Enda bedre ville det være om man bygget allianser til sentrale EU-land for å fremme globale skatter som kan brukes til å styrke FN og sikre en forutsigbar utjamningspolitikk i verden. En fordelingspolitikk som ikke er bygd på veldedighet, men på rettferdighet.

HVIS MAN SKAL TA uavhengig utenrikspolitikk bokstavelig løper man den risiko at man har gode meninger om globale skatter og mye annet, men ingen å påvirke. For det er jo slett ikke sikkert at de sentrale aktører i verdenspolitikken vil være med på at vi erklærer oss som uavhengige og samtidig krever å kunne påvirke dem. Det er heller ikke sikkert at India og Brasil ser på oss som viktige hvis vi ikke blir tatt hensyn til av europeiske land og USA. Slik var situasjonen med Oslo-avtalen. Vi ble ikke viktige på tross av vår alliansetilknytning, men på grunn av den. Derfor må den riktige tolkningen av uavhengig utenrikspolitikk være at Norge skal bli mer pågående, dristigere og mer oppfinnsom innenfor de rammer som vårt avhengighetsforhold til våre naboer i Europa og til USA setter.