Egalias sønner

Var Henrik Ibsen transvestitt? Det er en ny og litteraturhistorisk interessant problemstilling som har tvunget seg fram etter debatten i kjølvannet av Eggen og Willis' kronikk i Dagbladet 10. desember. Ifølge deres definisjoner må han åpenbart ha vært det. For det kan vel ikke herske tvil om at han har skreddersydd «Et dukkehjem» for et kvinnelig publikum?

I Egalias rike er mennene underkastet kvinnenes fruedømme og må gå med PH for å tekkes sine damehaftige beilerinner. Gerd Brantenberg satte tingene på hodet i 1979. Skal man tro Egalias sønner, d'herrer Eggen og Willis, står de på hodet i dag - i hvert fall i den litterære verden. Brantenbergs utopi (eller dystopi, alt etter øynene som ser) er blitt en realitet. Mannlige forfattere som nekter å stå på hodet og iføre seg PH, må stå ute i kulda og hutre og fryse, mens kvinnene og deres transvestitt-venner hygger seg med hverandre i bokklubbenes hjemmekoselige lokaler.

Eggen og Willis veivet med knyttnevene og slo friskt både over og under beltestedet. Selvsagt fikk de svar på tiltale. Forleggere, bokklubbsjefer, kulturjournalister og annet godtfolk plukket herrenes uttalelser i stumper og stykker. Det var en lett sak når man har i mente hvor mange tåpeligheter de klarte å servere på ett brett.

Det man i kampens hete var tilbøyelig til å se bort fra, var at de to herrer i utgangspunktet var inne på noe riktig - at menn leser mindre fiksjonslitteratur enn kvinner, og ikke minst: at de som gir ut bøker, selvsagt er seg bevisst dette. Hvorfor det forholder seg slik, og hvilke konsekvenser det har fått og får (for litteraturen, samfunnet, forholdet mellom kjønnene osv.), er temaer som er vel verdt å diskutere. Problemet med Eggen og Willis' utspill er for det første at herrene forkludret hele problemstillingen ved å bringe til torgs gamle kjønnsmyter, for det andre at de trakk helt feilaktige konklusjoner av det de mente seg å ha observert.

16. januar vender den ene av dem tilbake og gjør et tappert forsøk på å forsvare seg. «Elleville Willis» forfekter de samme synspunkter som før, men mannen har jekket seg et par hakk ned og forsøker i det minste å argumentere noenlunde saklig og sammenhengende for dem.

Dessverre hjelper det ikke stort. Han roter seg inn i det samme villnis som han foregir å ville rydde opp i.

Willis forsøker å dolke sine motstandere med deres egne våpen når han påstår at det er reaksjonært maktspråk å argumentere med at «slik har det alltid vært», det vil i det konkrete tilfelle si at kvinner alltid har lest, menn ikke. Men uansett hvor riktig dette måtte være, og uansett hvem som har sagt hva, så blir en slik påstand meningsløs hvis den ikke relateres til det som ingenlunde er «slik det alltid har vært». Det er nemlig en grunnleggende forskjell mellom la oss si 1800-tallet og dagen i dag. Den lektyre som kvinnelige lesere den gang ble tilbudt, var nemlig i all overveiende grad skrevet av menn !

Holder vi oss til «elleville Willis'» logikk, synes det derfor som om framtidens litteraturhistorikere må arbeide ut fra den tese at 1800-tallets mannlige forfattere var en gjeng litterære transvestitter. En innholdsanalyse av et representativt utvalg verk vil endog kunne bekrefte en slik tese. Det var nemlig et betydelig antall menn som formastet seg til, ikke bare å tematisere kvinners problemer, men endog å gi uttrykk for sympati med den spirende kvinnebevegelsen. Ja, sett med Willis' øyne må Det moderne gjennombrudd ha fortonet seg som et eneste stort dragshow!

Så riv ruskende galt bærer det av sted når man tar «elleville Willis'» utsagn på alvor. Men nok om det. I motsetning til ham hilser jeg med den største glede at det i løpet av de siste par tiår er brakt en viss balanse i tingene. Intet er vel mer rimelig enn at det kjønn som dominerer på resepsjonssiden, også har et ord med i laget på produksjonssiden. Og det er nettopp dette som har skjedd. Antallet kvinnelige forfattere har økt, selv om de fortsatt er i mindretall. På forlag og i bokklubber, i litterære organisasjoner og kulturredaksjoner, i statlige råd og i undervisningsinstitusjoner, ja, overalt hvor det sysles med litteratur, har kvinneandelen økt enda mer radikalt. Å beklage seg over dette er og blir reaksjonært. Det er et framskritt at kvinner inntar de plasser de rettelig fortjener.

Disse forskyvningene har selvfølgelig også fått betydning for den litterære topografi, men slett ikke på den måten som «elleville Willis» forestiller seg. Det han ser helt bort fra er nemlig at det er skjedd betydelige endringer i kjønnsrollemønsteret i de seneste 20- 30 år. Kjønnsforskjellene består selvsagt - og takk og pris for det - men både kvinners og menns selvbilde er et annet i dag enn det var i 1965. Ikke alles, men manges, og i alle fall blir så godt som alle berørt av det. Ikke minst er litteraturen blitt berørt. Og at forfatterne i vid utstrekning har tematisert, og bøkene reflektert, en av de mest radikale sosiale endringer i moderne tid, det er jo både naturlig og høyst positivt.

På 70-tallet fikk kvinnene blod på tann og krevde å bli vurdert på egne premisser - også som forfattere. Begrepet «kvinnelitteratur» ble introdusert som strategisk begrep i en kampsituasjon. I dag er det ubrukbart som annet enn et rent deskriptivt begrep for all litteratur skrevet av kvinner. Willis mener åpenbart noe annet, og det fordi han betrakter det meste som blir skrevet som «kvinnelitteratur». Slik bidrar han til å opprettholde et kunstig skille. Han ser på dagens litteratur med 70-tallets øyne, slik dessverre også en del kvinner fortsatt gjør. Paradoksalt nok kommer han derfor til å spille på parti med de han tror seg å bekjempe. «Forskjellsfeministene» og «gutta boys» holder seg nemlig med samme verdensbilde, de tenker likt, og de bekrefter hverandre gjensidig. Men begge har et stort problem: de er i utakt med sin tid!

Jeg skulle likt å få slått av en lengre prat med «elleville Willis» om hva han mener skiller den «ekte mannelitteraturen» fra «kvinnelitteraturen» og den krypto-feministiske litteraturen som er skrevet av mannlige transvestitter. Er det arten av det blod som flyter? Skriver de ekte mannfolka om blodet på tann og kvinnene og deres klakører om blodet i trusa?

Eller, når vi nå i denne kronikk i den grad har dvelt ved våre underliv: er frekvensen av beskrivelser av et så vidt typisk mannlig fenomen som en sædavgang, et relevant kriterium for bestemmelsen av hvilken art litteratur vi har med å gjøre? Jeg har ikke foretatt systematiske undersøkelser, men i alle fall hva angår for eksempel bokhøsten 1995, føler jeg meg temmelig sikker på at det forekom relativt sett flere slike beskrivelser hos kvinnelige enn hos mannlige forfattere. Nå vedrører jo den slags fenomener kvinner på samme vis som menstruasjon, fødsler, amming osv. vedrører menn, men dette synes ikke å affisere Willis som åpenbart også har oversett at det norske mykpornomarkedet snart er helt i hendene på kvinner.

Mot slutten av 70-tallet framkom det noen idiotiserende teorier om at det eksisterte grunnleggende forskjeller mellom en mannlig og en kvinnelig skrift, forskjeller som var biologisk eller rettere sagt: genitalt fundert. Våre kjønn fikk så å si «en ny og konkret betydning» - som skriveredskaper (jfr. Karin Moes «Kjønnskrift».) Det er på dette nivå Willis befinner seg. I tillegg åpner han altså opp for den mulighet at menn kan kle seg ut som kvinner, få innpass i bokklubbenes bordeller og tjene gode penger på kvinnelige horekunder som søker medlemskap for å bli tilfredsstilt gjennom lesningen av den kjønnstilpassede sosialpornografi som blir tilbudt der.

Tankegangen er den samme som den som ligger bak et innlegg i Dagbladet 25.1., der en kvinnelig forfatter diskvalifiserer undertegnede som meningsberettiget i en diskusjon om en annen kvinnelig forfatter som er blitt «nullet», fordi jeg en gang har skrevet positivt om en mannlig forfatter (!) som det derfor, av for meg uforståelige grunner, må være naturlig å sammenligne «den nullede» med. At jeg senest i høst har skrevet rosende anmeldelser av blant andre Liv Køltzow og Sissel Lie (som er langt mer naturlig sammenligningsgrunnlag), og ikke minst at den mannlige forfatteren også ble rost opp i skyene av kvinnelige kritikere (!), blir selvfølgelig underslått.

Kim Småge og Herman Willis er retten og vrangen på samme lest. De kolporterer de samme gamle mytene. Vi andre får trøste oss med at de yngre rister uforstående på hodet av både den ene og den annen.

# EGALIAS sønner - Herman Willis (t.v.) og Torgrim Eggen. Mener de at Ibsen var en transvestitt? # Foto: LARS EIVIND BONES Moderne

gjennom-

brudd som

dragshowSmåge og

Willis som

retten og

vrangenskjønnlitteratur

Det pågår minst to litteraturfeider for tida. Den ene handler om innkjøpsordningen, etter at Anne Holt ble «nullet» og Torgrim Eggen risikerer det samme. Den andre debatten var Eggen selv med på å starte sammen med blant andre forfatteren Herman Willis. Det er disse to som Dagbladets litteraturkritiker Øystein Rottem kaller Egalias sønner. Eggen og Willis stilte i utgangspunktet et meget enkelt spørsmål: Hvorfor leser ikke menn bøker? De to litteraturfeidene har etter hvert grepet inn i hverandre. I denne kronikken peker Rottem på at selv om Eggen/Willis var inne på noe riktig med sin problemstilling, ble konklusjonene gale.

EGALIAS sønner - Herman Willis (t.v.) og Torgrim Eggen. Mener de at Ibsen var en transvestitt?