Egeland «slår tilbake»

TIDLIGERE STATSSEKRETÆR

og fredsmegler Jan Egeland «slår tilbake» (Dagbl 11. mars) mot den kritikken jeg har reist i min bok om «den norske freden» i Midt-Østen, Fred i Vår Tid. Det er i og for seg prisverdig at han ikke gjør som de andre norske hovedaktørene. De har avstått fra, eller nektet å uttale seg.

Men når Egeland tar til motmæle gjentar han noen av de helt sentrale mytene om Oslo-kanalen og hevder at «Oslo-avtalen ikke var et maktforlik» og at det «aldeles ikke var Israel som trakk i trådene.»

I boken har jeg påvist hvordan israelerne gjennom den hemmelige norske kanalen fikk til en avtale om det eneste de var interessert i å forhandle om, en begrenset palestinsk selvstyreadministrasjon - en plassering av hele Palestina-spørsmålet i Israels bakgård. PLO og palestinerne i de okkuperte områdene hadde tidligere alltid motsatt seg løsninger som ikke innfridde noen av deres viktigste målsettinger. I Oslo ga PLO etter på alle punkter, slik arabiske kommentatorer på forhånd hadde advart mot, slik israelske analytikere hadde forutsagt, og som også den israelske sjefsforhandleren Uri Savir senere har beskrevet det i sin bok.

«Alle hemmelige avtaler mellom en meget sterk og en meget svak part inneholder innrømmelser skjult i den svakes forlegenhet,» skrev Edward Said da Oslo-avtalen skulle undertegnes. I kjølvannet av Oslo-avtalen har palestinsk forlegenhet og israelsk maktfullkommenhet ledet til katastrofe.

MIN KRITIKK

omfatter ambisiøse norske aktører, som etablerte Oslo-kanalen i et lukket rom, et fåmannsvelde som senere har styrt Norges politikk i Midt-Østen.

Dette kunne fremstå som genialt så lenge man trodde fredsprosessen var en suksess.

Den norske meglerbragden slik Egeland beskriver den, «vi fikk israelere og palestinere til samme bord for første gang i historien,» var en meget begrenset suksess som forlengst er overskygget av at man har feilet med å virkeliggjøre erklærte målsettinger for norsk utenrikspolitikk: «et bedre organisert verdenssamfunn basert på folkeretten.»

Fredsdiplomati i Midt-Østen innebærer stor risiko. Fallhøyden er stor, og den blir ikke lavere ettersom tiden går og om man som de norske aktørene forsøker å fraskrive seg ansvaret for alt som har gått galt.