Egenartet krimroman

Nå som hysteriet rundt den påståtte gullalderen innen norsk krim har lagt seg og de febrile anmeldelsene av de i de fleste fall middelmådige romanene har sunket til normaltemperatur igjen, er det lettere å få øye på den drøye håndfullen av virkelig gode, egenartede utøvere av faget vi har her på berget.

Jørgen Gunnerud er definitivt en av dem, og «Gjerningsmann: Ukjent» er hans tredje roman om politibetjent Knut Moen og et par fete hakk bedre enn hans forrige og gode roman «Kvinnen fra Olaf Ryes Plass».

Året er 1979. En ung kvinne blir funnet drept i en blokkjeller på Hovseter. Moens overordnete setter ham på saken i den tro at han er lokalkjent i drabantbyen siden han bor der, noe Moen aldri har rukket å bli.

Politiet finner verken mistenkte eller motiv, og nærmiljøet leker kollektiv østers. Saken baller på seg med ran og forsvinningsnummer, og Moen må pusle sammen et enormt antall brikker uten noe særlig til bilde å gå etter.

Særegen

«Gjerningsmann: Ukjent» er en særegen, til tider knudrete spenningsfortelling hvor temaet stolthet over et arbeid som ikke blir like høyt vurdert av alle, samt gammeldagse, maskuline idealer som ærlighet og integritet, ligger nedfelt i teksten.

Jørgen Gunnerud har skrevet noe så sjeldent som en uforfalsket, antiromantisk politiroman, uten å henfalle til slitte personskildringer eller handlingselementer. Han vasser ikke rundt i hovedpersonenes privatliv, han gir bare leseren det som er nødvendig for å tro på dem uten å ty til store effekter. Gunnerud skildrer også politiarbeidets mindre dramatiske og demoraliserende sider med økonomisk autentisitet.

Romanen følger ikke bare en innviklet etterforskning, den skildrer også samspillet og den interne kampen mellom menn under stort press og i maktposisjoner på en stillferdig og inntrengende måte.

Fartsdumper

«Gjerningsmann: Ukjent» er ingen rendyrket politiroman slik vi kjenner den. Med håndverksmessig dyktighet inkorporerer Gunnerud whodunit-elementer og tilfører romanen en ekstra dimensjon som spenningsfortelling.

I stedet for å sende helten ut på en odyssé gjennom samfunnets forskjellige lag, utforsker Gunnerud gjennom Moens fremmedhet drabantbyens vesen, eller tilsynelatende mangel på det, samtidig som han utfordrer sjangerens konvensjoner.

Romanen er ikke lettilgjengelig, men belønnende lesning. Språket er brukket opp av fartsdempere som tvinger leseren til å gå nær innpå. En ruglete stofflighet sørger for en fysisk fornemmelse av språket, en roman som er mer rytme enn rim.

Gjennom rytmen avleder Gunnerud oppmerksomheten og legger ut villspor, og når løsningen kommer, er det fra blindsonen, men den er den eneste mulige. «Gjerningsmann: Ukjent» er en roman som i uttrykk tilsynelatende er en ren kriminal, men i likhet med drabantbyen har den langt flere overraskelser å by på enn forventet.

Bare en forfatter av Gunneruds rang kunne klart det.