Egenartet unorsk

Utenlandsk presse vil helt sikkert framholde det ur-norske ved Leif Ove Andsnes' nye CD på EMI. Men egentlig er det stikk motsatt.

Som en av de aller første befrir nemlig Andsnes musikken for byrden av det nasjonale som har tynget den med en patos den knapt har kunnet bære.

Du merker det allerede i utvalget. Andre pianister lever opp til ambisjonen om å være ambassadører for norsk musikk og spiller den helst komplett, hefte for hefte. Det er det omtrent ingen norske komponister som tåler.

Andsnes for sin del skjærer gjennom, plukker herfra og derfra og setter det sammen igjen til noe han selv tror på, uten andre hensyn enn rent musikalske. I så måte er kryssklippingen av enkeltnumre fra Griegs «Norske folkeviser op. 66» og «Slåtter op. 72» en genistrek, fordi den slipper hvert av stykkene til i sin egenart, samtidig som det knyttes nye forbindelser mellom dem.

På tilsvarende måte framstår David Monrad Johansen som eksperimenterende impresjonist i utvalget fra «Nordlandsbilleder», og Geirr Tveitt som noe helt for seg sjøl, men i god forstand, gjennom de sju titlene fra «Femti folkatonar frao Hardanger».

Slik er alt tilrettelagt for at Andsnes kan folde ut hele registret. Han slår an Grieg med silkehansker, samtidig som han lar det bløte anslaget gjennombrytes av rå, rytmisk vitalitet. Den samme koblingen gjør underverker også i Geirr Tveitt, alt mens Monrad Johansen bølger i Andsnes' virtuose utfoldelse av klangkaskader som jeg aldri kan huske å ha hørt vakrere. Ja, Andsnes klarer til og med å gjøre Haralds Sæveruds slager, «Kjempeviseslåtten», til en helt ny opplevelse, der ekstremt forskjellige anslagsarter legges over hverandre, lag på lag.

Det hele summerer seg til den mest egenartede utgivelsen med norsk klavermusikk jeg kjenner til. Men typisk norsk er den altså ikke.