Eggende lek

Updike leker seg og gir et inngående kvinneportrett av Hamlets mor.

BOK: John Updike bruker Shakespeares «Hamlet» som et bakteppe for sin nye roman. Det har blitt til en fascinerende og eggende litterær lek.

Styrken til en roman som baserer seg på et så velkjent materiale som Shakespeares «Hamlet», vil bestemmes av hvorvidt den kan stå alene eller må leses i lys av tragedien.

John Updike har med denne romanen om Hamlets mor, dronning Gjertrud, nesten fullstendig løsrevet seg fra Shakespeares tragedie. Det gir ham rom til å gjøre historien til sin, og gi substans og dybde til figurer som ellers alltid havner i skyggen av den bleikfeite, danske prinsen; her blir den tragiske helten en bifigur.

Sagaer

Updikes roman slutter der tragedien begynner. Han er ikke interessert i å gjenfortelle Hamlets historie; han er interessert i å utforske forholdet mellom tragediens andre figurer, forut for de hendelser Shakespeare skildrer. Han går til historiens kilder, til sagaene og det danske nasjonaleposet Saxo Grammaticus, som for første gang forteller historien om prinsen som hevner sin fars død ved å spille gal.

Updike begynner med Gjert-ruds barndom, en kongsdatter, og forteller om hennes frisinn, om tvangsgiftermål med en konge, om lengslene som vokser i henne i et ekteskap der ektemannen og sønnen stenger henne ute fra sine verdener. Han forteller om kjærlighetsforholdet som vokser fram mellom Gjertrud og kongens bror, Claudius, og om hvordan denne ender med å drepe kongen.

I romanens to første deler bruker Updike navnene fra sagaen: Gerud, Horvendel, Fenge, Corambus, Amled. Slik gir han leseren en distanse til Shakespeares figurer, og står selv friere til å utvikle dem; vi lærer deres følelser og motivasjoner å kjenne. Spesielt trer Gjertrud klart fram, en søkende kvinne, med lengsler og drømmer, kanskje litt naiv, men bevisst hvordan hun alltid kues.

Updike spiller også på tidas åndelige brytninger. Kong Hamlet representerer den gamle gudfryktige troen, mens Claudius har fra sine reiser med seg strømningene fra det gryende humanismens Europa: filosofien, metafysikken, vitenskapen. Han forteller Gjert-rud om den nye verden utenfor Helsingørs murer, og hun lar seg forføre.

Fascinerende som denne romanen er - som en lek med et av litteraturhistoriens ikoniske verker - er romanen likevel ikke uten svakheter.

Litt platt

Updike kan tidvis bli litt platt, og mangler skarpheten fra andre av sine bøker. Han er best når han lar viddet og de treffende observasjonene lede seg, i utviklingen av forholdet mellom Gjertrud og Claudius, der han på den ene siden er bundet av sagaen, på den andre siden kan fabulere fritt omkring deres følelser.

Updike benytter seg flere steder av noe Shakespeare yndet, nemlig å gjøre substantiver om til verb. Dessuten har han åpenbart latt seg inspirere av mesterens evne til å karakterisere gjennom språket. Dette gir språket spenst og handling, men lar seg selvsagt vanskelig oversette. Knut Johansens oversettelse er god, den er klar, men er tidvis litt kronglete og omstendelig, og mangler nettopp den spensten - og dermed noe av viddet - som ligger i Updikes tekst.

Om dette ikke er en av Updikes mest betydelige romaner, er «Gjertrud og Claudius» likevel et sterkt og inngående kvinneport-rett, og en fascinerende og eggende litterær lek.