Eggers om seg selv

En raus selvbiografi med overskudd av humor og energi.

Det syder av selvironi og smertefull livserfaring i amerikanske Dave Eggers selvbiografi.

Den er sjenerøs og fandenivoldsk, og den er fortalt med en uvanlig stor porsjon humor - du kan åpne nærmest hvilken som helst side og finne lattervekkende scener.

Selvbevisst

Boka har den pussigste innledningen jeg noen gang har støtt på. Kolofonsida, dedikasjonen, forordet, i alt 40 sider, bruker Eggers på å forklare, veilede og beskrive inngangen til historien om livet sitt. Her imøtegår han leseren, og også kritikerne, og tar brodden av flere innvendinger en eventuelt måtte ha. Han mener at boka kan være ujevn, at vi kan hoppe over forordet hvis vi har dårlig tid, og at boka har et «smertelig, grenseløst selvbevisst aspekt». Jeg legger meg flat for dette, fordi det er en svært sympatisk stemme vi møter.

Usentimentalt

Utgangspunktet for boka er tragisk. Eggers' foreldre døde av kreft, med en måneds mellomrom. Som 21-åring fikk han omsorgen for lillebroren på sju år. Handlingen konsentrerer seg om livet brødrene stabler på beina etter at de ble foreldreløse. Det er mye lek og latter mellom dem, men alvoret klemmer. På bokpermen (Eggers har lirket inn en kommentar her også) står det at «Medlidenhet er ingen kur», og det forsøker Eggers å bevise med en usentimental stil.

Fortelleren har overskudd av det meste: paranoia, dødsangst, og en appetitt på livet som har fart så voldsomt med ham. Han lager skjønnhet ut av tragedien (eller elektrisitet ut av møkk, som han selv sier det.)

Jon Rognlien må berømmes for en smidig og avslappet oversettelse.