PÅ HJEMMEBANE: «Alt, akkurat nå» er Jan Eggums første album på tre år og det første på 15 år som er spilt inn i sin helhet i Bergen. Foto: Bjørn Opsahl
PÅ HJEMMEBANE: «Alt, akkurat nå» er Jan Eggums første album på tre år og det første på 15 år som er spilt inn i sin helhet i Bergen. Foto: Bjørn OpsahlVis mer

Anmeldelse: Jan Eggum - «Alt, akkurat nå»

Eggum'en e kommet hem

Fant nye «lekekamerater» i hjembyen.

ALBUM: For fire år siden reiste Jan Eggum til Rio de Janeiro for å spille inn et album med den brasilianske folkehelten Gilberto Gils band. «Rio» ble kalt et «skilsmissealbum» fordi det ble gitt ut etter bruddet med Kaia Huuse, sjøl om han hevder hardnakket at det ikke handler om henne. Det inneholdt dessuten en av hans fineste sanger gitt ut i «nyere tid», «En annen».

«Alt, akkurat nå»

Jan Eggum

4 1 6

Visepop

2018
Plateselskap:

Grappa/Musikkoperatørene

«Mesterlig på det beste, men også noe å trekke.»
Se alle anmeldelser

«Superprodusent»

I den kategorien kommer også åpningssporet på «Alt, akkurat nå», «Feil moral». Låten kan legges fram som et bevis på at Yngve Leidulv Sætre er en av de beste produsentene dette landet har - her også med støtte fra det kreative strykearrangementet til Martin Smoge (også synth). De var begge delaktige på Thea Hjelmelands fabelaktige album «Kulla» nylig - sammen med flere av musikerne her.

Nye impulser

Jan Eggum har skjønt det mange andre jevnaldrende musikere ikke har skjønt, at det kan lønne seg å hente inn nye - og andre - impulser og finne nye «lekekamerater». Han gjorde det på «Rio», og han gjør det på «Alt, akkurat nå». Og han drar hem. For første gang på 15 år har han spilt inn et helt album i Bergen.

Stivner ikke

For en artist som har holdt på i over 40 år (og runder 67 neste måned) og har vært på en tilsynelatende «evig turné», og neste år slår seg sammen med en annen gitarkamerat, Halvdan Sivertsen, er det fort gjort å gjenta seg sjøl eller stivne i en form. Det gjør ikke Eggum, sjøl om det også her er enkelte låter som blir i overkant trauste og faller i sekkeposten «typisk Eggum». Sånn sett kan du si at han og produsent Sætre ikke kjører linja helt ut. Bare delvis fornyelse, altså.

Bergensbølgen

Foruten Sætre (synth/Rhodes) har han alliert seg med yngre musikere som har seilt på «bergensbølgen» en stund: Jørgen Sandvik (Real Ones) på gitar og tangenter, Chris Holm (Sondre Lerche, Young Dreams) på bass og Ivar Thormodsæter (Dag Arnesen Trio, Ulver) på trommer og perkusjon. Oslo Strings er hentet over fra hovedstaden for å «stryke Eggum med hårene», mens blåserne er lokale. Sjøl spiller han gitar.

Kjærligheten

Melankolien er ikke like påfallende i Eggums nye låter, men det handler gjerne om kjærligheten i flere varianter og filer: hetero, homo eller transe. Det handler også om søken og savn og om mild refs av ordensmakten, som er mer opptatt av å ta de tusen små enn de få store («Svik» er likevel den minst vellykte låten på albumet).

Varm hyllest

I den andre enden finner du hans varme og fine hyllest til stedet der han vokste opp, «Laksevåg»: «Du kan si d' e langt fra sentrum, det / og at vi e striler og! / Ja, men Bergen kan du bare se / her utfra Laksevåg!».

Og mens «Medalje» er en lun «selvangivelse» med blåsere, sprites «Eg vil se Gud» ytterligere opp av Kjetil Møsters saksofon - i form av både korthogde støt og lengre løp før det «tar helt av» i god Møster-stil. Fabulerende «Der inne» løftes av Oslo Strings og Lise Voldsdals elegante strykearrangement.

Han er fortsatt inne, Eggum'en. Akkurat nå også.