Eggums brev

«Genuint nytt norsk»

Åtte av 10 norske syngedamer leker neger. Den niende skulle gjerne vært Patti Smith eller fra Nashville.

Så kommer Kaia Huuse på cd, i all enkelhet, men med tekster som vekker oppsikt langt inn i norske forfatterkretser, med svært frekke eller ganske såre sanger, og med et genuint nytt norsk uttrykk, som får flere aviser til å antyde at dette kanskje er den tiltrengte fornyelsen av norsk visesang.

Men se her sitter terning-kaster Grønneberg; en av disse med litterær utdannelse fra rockeaviser og anglo-amerikansk voldskrim. Han liker Subgud. Han prøver også å anmelde en viseplate i Prøysen/Paus/Bremnes-tradisjonen. Det går ikke bra.

Der én anmelder sier at Huuse «skriver melodiøst og sikkert og synger bra, med en stemme helt på kanten til det lett hese, men det er først og fremst hennes stilsikre tekster som imponerer», sier Grønneberg bare «overmodent og anmasende». Det noen har betegnet som «en ung artist med et modent uttrykk», kaller han «barnslig-dramatisk». Der han nyter å kalle tekstene «semi-doserende og lite musikalske...» bruker andre aviser uttrykk som «først og fremst dristige personlige tekster...» og «hennes stilsikre tekster som imponerer».

Så vil han ha det til at melodiene visstnok er «anonyme og ganske dårlige». Andre derimot mener «musikken er moderne og av høy kvalitet...» «Åpningslåten er noe av det råeste jeg har hørt innen norsk visepop det siste året».

Vel, vel. De unge debutantene Joni Mitchell, Laura Nyro, Dory Previn, Susanne Vega, Tanita Tikaram og Alanis Morisette kan takke Gud for at de ikke var norske og følgelig slapp å bli betegnet som «teatralsk og veslevoksen» i Dagbladet.

Med sånne fiender får du tross alt også noen nye venner: (Stavanger Aftenblad) «Endelig en tøff norsk debutant! Kaia synger med en innlevelse og arroganse som sender henne til elitesjiktet av norske popdamer...»»
Lytt heller selv, folkens!»

Jan Eggum,
(visesanger, Bergen)