Egners erotikk

Thorbjørn Egner laget erotiske tresnitt, og hans vellystige trykk skriver seg fra den mørkeste krigstida.

Et faktum som er lite kjent, og vitner om flere ukjente sider hos Egner enn skisseblokkbladene fra hovedstaden i Oslo Bymuseum.

  • Kardemomme by-fortelleren hentet verbal inspirasjon fra Peter Christen Asbjørnsen «Lystige historier» i 1943, og det var ikke bare et saftig utgangspunkt etter tidas kjønnsmoral.
Da Pax ga ut denne lite publiserte delen av den folkelige eventyrskatten på 70-tallet, vakte det ikke så lite sensasjon, naturlig nok etter som det verbalt vågale i karakteristikkene fra Slidre i 1845 langt overgikk formuleringene som Jens Bjørneboe ble dømt for etter «Uten en tråd» i 1967.

  • Asbjørnsen mente selv at noe av det erotiske stoffet var «ubrugbart» på trykk, og heller ikke Egner var villig til å presentere sine bilder mellom to permer for en befolkning som var sulteftret på både det ene og andre under okkupasjonen.
«Men som ren kunstmappe fikk det gå, mente Egner, for da kom vel ikke bildene i hendene på uvedkommende. Det gjorde de nok heller ikke, da illustrasjonene ble utgitt i et eget privattrykk til vennen Bjarne Welles femtiårsdag.» Dette skriver Christopher Hals Gylseth i sin uautoriserte biografi, «Thorbjørn Egner. Tigergutt kan alt!» (Schibsted), fra i fjor.

  • I Norsk Kunstnerleksikon fins det ikke et ord om denne delen av Egners virksomhet.
Hals Gylseths bok gjengir derimot et par av illustrasjonene, i en ikke altfor god gjengivelse. Derfor var det overraskende å oppdage den fargemessige friskheten i originalene hos en samler forleden. Egners signatur er jo kunsthistorisk også knyttet til den norske Fargetresnittskolen, som nettopp i krigsåra begynte sin fornyelse av vår hjemlige grafikk. Her hadde Egner en god lærer i danskfødte Pola Gauguin, maler- og skribentsønnen til selveste Paul - en av den grafiske kunstens store fornyere i modernismens kunsthistorie.

  • Tresnittet har sine folkelige røtter som relativt enkelt å skjære og trykke, og det synes å ha passet Egner som hånd i hanske.
Figurframstillingens direktehet og den fargemessige sanseligheten harmonerer ikke bare med hverandre, men er også kongenial med stoffet som formidles. Det visuelt vovete og kunstnerisk nyskapende dannet et vitalt vekselspill på papiret, og man må egentlig bare beklage at Egner ikke fikk forløst mer av denne kreative åren i seg. Den seinere streken er utvilsomt temmelig uerotisk, i forhold til de lystne linjer som fanger inn Asbjørnsens fortellinger.