Egodrypp

Navlebeskuende fra årets debutanter i «Signaler».

DEBUTANTER: Cappelens årlige debutantantologi «Signaler» er ikke akkurat oppløftende lesning for dem som håpet ungdommen snart ville vende blikket bort fra sin egen navle. Tvert om. Med unntak av en rå tegneserie og noen korttekster om Alexandra Grieg, har samtlige av de 17 debutantene skrevet tekstene sine i jeg-form. Eller et jeg kamuflert som et du.

Innholdsmessig er det heller ikke radikale endringer. Det er mye kafébesøk, fyll, rå prat og rå sex. Mens lyrikerne holder seg til vakre og vage erindringer, sår på knærne, barndoms landskap. Så hverdagslig i plott og setting at det til forveksling likner dagboksnotater.

DET KAN JO VIRKE både litt arrogant og livstrett at allerede noen og tyveåringer begynner å erindre. Hva skal de da gjøre resten av sitt liv. Eller sitt forfatterskap? For det er helt sikkert framtidige forfattere her.

Det er mange gode tekster, godt språk, stilig stil, gode bilder. Det er til og med to som skriver om andre enn seg selv. Det gjelder teksten om en pakistansk venn som blir mobbet.

Og antologiens mest spenstige, etter min smak: Joachim Kjørsvik skriver om en mann som etter femti års ekteskap finner at hans avdøde kone alltid har manglet venstre langfinger. Hva annet kan hun ha skjult for ham?

ET ANNET PÅFALLENDE TREKK er at menn stort sett beskriver seg selv (eller sin jeg-person) som tapere og mobbeofre. Mens kvinnene gjerne skildrer sterke kvinner som fastslår at de bruker menn som sexleketøy. Og med en postfeministisk råhet innrømmer at «Fordi jeg er kvinne, kan jeg si hva pokker jeg vil.»

KANSKJE ER DET IKKE så rart at de unge virker en smule egosentriske: Nynorskfolkets store helt, Einar Økland, topper antologien med selvsentrert gammelmannspludring. Han fyller to sider med et gjentakende «Eg vil så gjerne vere god mot mine små hormondrypp. Dei er så mange og så små og eg er glad i alle.»

Han om det.