Egofloppen

Fantastisk singel, døll plate.

CD: Siden comebacket i 2002 har Snoop Dogg krystet ut hits som andre vrenger en våt klut. Han har vært jentepopulistisk på «Beautiful», dansegulvkonge med «Drop It Like It’s Hot» og ghettoskarpskåren på «Vato». Han har vært rappens Madonna: Hele tiden har han plukket opp nye produksjonstrender, men uten å skjene fra den tradisjonelle Snoop-sounden. På fiffig vis har han klart å være akkurat passe kontroversiell, akkurat passe eksentrisk og akkurat passe hiphoptroverdig til å elegant kunne hoppe bukk over konfliktlinjen kred/kommers.

Akilleshæl

Snoop er sin egen sjanger og på «Ego Trippin’» har han etter eget utsagn vært seg selv lik.

Resultatet er forglemmelig.

Den forutsigbare uforutsigbarheten, som tidligere var Snoop-sjangerens store styrke, er blitt dens akilleshæl. Det er tross alt begrenset hvor mange ganger man kan forandre en vinneroppskrift før man får lyst på noe helt nytt. På «Tha Blue Carpet Treatment» (2006) forlot han hitsikre The Neptunes til fordel for ungt blod. Denne gangen har han blant annet huket tak i New Jack Swing-legenden Teddy Riley, som har skrudd sammen et mer synth- og åttitallsbasert lydbilde. Uten at det rokker nevneverdig med platas grunnsound.

Mangler visjon

Snoops problem er at han ikke tør å ta grunnleggende albumveivalg, men mangler en kunstnerisk visjon ut over sin egen innrøyka fløyelsrap. Dermed framstår plata mer som en tilfeldig Snoop-spilleliste på iPoden, enn et gjennomarbeidet albumkonsept.

Og det er nitrist, for singelen «Sexual Eruption» er fantastisk og en eterisk drøm av en låt, der Snoop benytter seg av samme forkvaklede voicebox-effect som T-Pain. Uten tvil en av årets beste og mest spennende singler, noe som får en til å tenke på hvor bra skiva kunne ha blitt om Snoop hadde tatt den helt ut.

I stedet får vi en gøyal countrylåt (!) og 18 plankekjøringer. Man anklager folk for feighet for mindre.