BAppell til følelser: Et filippinsk gatebarn kikker mot fotografen. «Fadderskapsorganisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer begynte på 90-tallet å kommunisere nærhet, følelser og identifikasjon. Hvem kan si nei til et nærbilde av et forlatt barn?» spør kronikkforfatteren. Foto: Jay Directo/AFP/Scanpix
BAppell til følelser: Et filippinsk gatebarn kikker mot fotografen. «Fadderskapsorganisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer begynte på 90-tallet å kommunisere nærhet, følelser og identifikasjon. Hvem kan si nei til et nærbilde av et forlatt barn?» spør kronikkforfatteren. Foto: Jay Directo/AFP/ScanpixVis mer

Egoismens tidsalder

Bistandsorganisasjoner spiller på nærhet og følelser. Vi bør snakke mer om rettigheter.

En vanlig og viktig fortelling om etterkrigstidas moralske landskap i Norge er som følger: Vi startet i en pietistisk og småborgerlig kristendom, gjennomlevde 1970-årenes moralske opprørstid og endte med nåtidens individualisme. I dag står enkeltindividets egen nytelse i sentrum.

Det er Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen som presenterer denne fortellingen i sin bok Egoisme fra 1999. Uten at de selv tilslutter seg denne historien, hevder de den er såpass utbredt at den utgjør en tolkningsnøkkel for mange i dag. Er denne fortellingen også med på forme nordmenns engasjement for mennesker i den fattige del av verden?

Parallelt med de nevnte epokene bygget bistandsaktørene seg opp i Norge. Min egen organisasjon, Kirkens Nødhjelp, ble stiftet i 1947. Vi er i høy grad tuftet på en kultur hvor nøkternhetsidealet står sentralt. Det er en plikt å bruke lite og dele av vårt overskudd.

Når jeg er rundt for å holde foredrag, møter jeg fra tid til denne forventningen også knyttet til dem som har dette som yrke. Uten at det sies så eksplisitt, høres det ut som en sammen med sin arbeidskontrakt bør akseptere en versjon av den gamle kallstanken.

Forventningen er forståelig, og illustrerer den tradisjonelle forståelsen av bistandens egenart. Mange ser bistand som et engasjementsbasert arbeid i et moralsk landskap, mer enn en profesjonalisert og kompetansedrevet bransje som skal levere resultater.

Utfordringen med denne tilgangen er at den av mange oppleves som moraliserende. Det gjelder både konkret med hensyn til dem som arbeider blant bistandsaktørene, men også i forhold til enkeltmennesker ellers.

Da fadderskapsorganisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer gjorde sitt inntog på 1990-tallet, dukket det opp en annen type utviklingskommunikasjon. De representerte noe annet enn pliktfølelse. Nå handlet det om nærhet, følelser og identifikasjon. For hvem kan si nei til et nærbilde av et forlatt barn? Familier over hele landet fikk plutselig et nytt familiemedlem på kjøleskapet.

Jeg tror den nærhetsbaserte og følelsesdrevne identifikasjonsappellen til fadderorganisasjonene vil ha gode kår i overskuelig framtid. Det finnes knapt noen sterkere kraft enn å henvende seg til en givergruppe ved hjelp av barneøyne.

Problemet at den så langt bare har vært koblet til å skape empati og dekke det påfølgende behov for å støtte et konkret, tradisjonelt bistandsarbeid. Den ledsages sjelden eller aldri av et forsøk på å forklare lidelsens bakenforliggende årsaker. Dermed står bistandsorganisasjonene i fare for å framstille bistanden som en større muskel enn den faktisk er i kampen mot fattigdom.

Her bør bistandsorganisasjonene bidra med den åpenbare kunnskapen. Den årlige globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper om lag 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land.

Den globale handelen, som i liten grad innlemmer de aller fattigste landene, beløper seg til 15 000 milliarder dollar. Dette roper på et folkelig engasjement som tar tak i de store spørsmålene.

Jeg tror det er mulig å nå gjennom med dette budskapet til flere. Men da kommer både plikt- og identifikasjonsappellen til kort. Vi trenger en tredje type appell, urettferdighetsappellen.

Urettferdighetsappellen er bedre enn plikt- og identifikasjonsappellen, fordi den lettere kan knyttes enkeltmenneskers rettigheter. Rettigheter er ikke noe mennesker som lever i fattigdom tildeles når rike mennesker finner det for godt. Rettigheter er noe man har i kraft av å være menneske. Urettferdighetsappellen kan kanskje virke abstrakt, men jeg tror den har et uforløst potensial.

Fra vi er svært små, etablerer alle en sterk følelse av hva som er rettferdig og urettferdig. De fleste gjenkjenner følelsen av å ha bli utsatt for andre menneskers misbruk av makt. Her ligger det en mulighet for bistandsaktørene til å overføre denne følelsen til å gjelde andre, selv om de bor langt unna.

Bistandsbransjens oppgave må være å skape og fange opp engasjement mot urettferdighet, og bidra til å gi det retning. Vi må ikke avkreve et «riktig» sett med holdninger, en ideologisk pakke, eller en spesiell livsstil, for at folk skal kunne delta. Vi må tilby fullverdige, pragmatiske muligheter for handling som bidrar til håndfaste resultater i vår tids viktigste saker.

For å sikre grunnleggende rettigheter, vil det i overskuelig framtid være nødvendig å bidra økonomisk til akutt arbeid under humanitære katastrofesituasjoner og i langsiktig utviklingsarbeid. Skal vi sikre de virkelig store gevinstene, må vi samtidig støtte de organisasjonene som arbeider for å bedre politiske rammevilkår. Dette gjelder både ved hjelp av egne økonomiske bidrag, men minst like mye ved å bruke sin egen stemme. Slik kan en bidra til at myndigheter, selskaper og religiøse ledere forandrer praksis.

Urettferdighetsappellen må ta sitt utgangspunkt i en maktanalyse. Det betyr at vi må identifisere hvilke rettigheter som unndras mennesker i fattige land, og hvem som gjør det.

Svaret på det spørsmålet er noen ganger å finne hos makthavere i de enkelte landene det gjelder. Andre ganger er det å finne hos oss i den rike del av verden og noen ganger, begge deler. Det enkleste ville kanskje vært om dette fulgte tradisjonelle høyre- og venstreakser. Slik er det dessverre ikke.

En finner ikke alltid svaret ved å lete i «ondskapens triangel» (IMF, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon). Vi trenger ikke å gå lengre enn til den norske regjering. Det burde holde å peke på hvordan norske olje-, landbruks- og våpeninteresser trumfer utviklingshensyn hver gang de kommer i konflikt.

Disse egeninteressene er ikke nye, men er kanskje vår tids tydeligste form for egoisme.