Egotripp i svart boks

Black Box, det lille bortgjemte teatret på Aker Brygge, er et av de få tilfluktssteder for unge norske dansekunstnere som enten ikke vil eller ikke får slippe inn i institusjonsvarmen. Men det kan fort bli en klaustrofobisk tilværelse. Faren er at den svarte, lille boksen blir et isolat og et drivhus for kunstige planter hvor framtidas norske dansekunst oppbevares i et hermetisk lukket rom og bare oppsøkes av sine nærmeste i menigheten. Det kan umulig være verken sunt eller nærende.

  • Nå skal alt som foregår på Black Box visstnok være uhyre moderne, svært avansert, grensesprengende eksperimentelt og dessuten alternativt. Spørsmålet blir bare om det ikke snart bør finnes et alternativ til alle disse utspekulerte alternativene?
  • I hvert fall er det mange spørsmålstegn å sette etter Cecilie Lindeman Steens aften «Ganske almindelig alder av passende størrelse», som er valgt til Månedens forestilling på Black Box nå i desember (siste gang i kveld). Og det er bryet verd, fordi Lindeman Steen er et ekte dansetalent med mange og spennende muligheter. Og problemer. Et av dem deler hun med alle andre scenekunstnere, hun kan nødvendigvis ikke se seg selv. Det er et praktisk problem som lar seg løse, forutsatt at man har selvtillit og tillit til hjelpere.
  • Nå er det som kjent forskjell på selvtillit og selvsentrerthet. «Ganske almindelig alder...» er som så mange av forestillingene på Black Box en egotripp som ofte bikker over i det pinlig private. Denne gang er det dessuten mer enn én, det er tripp, trapp, tresko. Forestillingen er tredelt. Sammensatt av koreografier av Odd Johan Fritzøe, Ina Christel Johannessen og Giorgio Rossi gir den uttrykk for kvinnen i tre livsstadier: 13-årige Rødhette, 40-åringen som danseren bruker som påskudd også for å snakke om seg selv som privatperson fra scenen, og til slutt «Al Giardini Publici», Rossis banale og lettvinte portrett av ei 76 år gammel dame som roter mer i veska si enn hun danser. Idé, produksjon og dans: Cecilie Lindeman Steen.
  • Alle dansene er tilstandsrapporter. Her er intet drama, ingen årsak, ingen indre eller ytre sammenheng, bare egotripper hvor selve uttrykket blir seg selv nok, og det ekskluderer den som ser på. Har dagens norske dansere tid til slikt? Er det ikke på tide å komme seg ut av den svarte boksen, våge å glemme seg selv for det man må ha sagt, lære å bruke teatret, se om det ikke skulle være et publikum her ute?