KVALITETSSERIER: Debatten om hva som kan skape kvalitet i norske TV-serier har tatt av, etter at NRK Drama varslet en omlegging som gir mindre makt til regissørene, og mer til manusforfatterne. Sist ute var Arne Berggren (bildet), som i en kronikk i Dagbladet anklaget filmregissørene Hans Petter Moland og Pål Sletaune for å ha for stort ego og for lite TV-erfaring. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
KVALITETSSERIER: Debatten om hva som kan skape kvalitet i norske TV-serier har tatt av, etter at NRK Drama varslet en omlegging som gir mindre makt til regissørene, og mer til manusforfatterne. Sist ute var Arne Berggren (bildet), som i en kronikk i Dagbladet anklaget filmregissørene Hans Petter Moland og Pål Sletaune for å ha for stort ego og for lite TV-erfaring. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Egotryner og avsporinger

Det innlysende spørsmålet er: Bør NRK Drama få fortsette å produsere TV-drama?

Kjære Arne Berggren. Du gjør som du pleier, i kronikken din i Dagbladet på torsdag. Sist vi møttes - på Kosmoramas Mirakelseminar i Verdalen - kjørte du samme profil. Som du selv sa; du liker å provosere litt med glimt i øyet og ta rollen som brannfakkelkaster, anytime. Og ja, du provoserer nok til at jeg får lyst til å delta i samme øvelse.

At du kjekt og billig henger ut et par av landets fremste regissører - som gidder ta til orde for noe særs viktig for norsk TV-dramas fremtid - er nå én ting. Men at du bidrar til at debatten om NRK Drama atter en gang sporer av og koagulerer, er bare kjedelig. For det innlysende spørsmålet, som så altfor lenge har fått bli stående ubesvart, er: Bør NRK Drama få fortsette å produsere TV-drama?

Hver gang debatten kommer opp dovner den like fort hen, ved at sakens kjerne fravikes med avsporende innlegg. Og tilbake er bare avmakten.

Du snakker mye og fort om hvor forskjellig en TV-dramaproduksjon og en filmproduksjon er. Jeg har gjort en del av begge deler, og deler overhodet ikke din oppfatning. Tvert i mot tenker jeg knapt over det. Ja, litt fortere går det med TV, noen flere produserte minutter hver dag, men sånt er man jo klar over på forhånd.

Kun en gang har jeg opplevd en TV-dramaproduksjon vesentlig annerledes enn å lage film; den ene gangen jeg jobbet i NRK Drama. Våren 2005 spilte vi inn «En udødelig mann», om den unge Henrik Ibsen.

I forarbeidet var det mye forstyrrende styr og uklarhet og møter om hvem som skulle bestemme hva. Regissøren, forfatteren eller produsenten? Under innspilling var det et enormt støynivå og mangel på forståelse for skuespillerens rom for å konsentrere seg før tagning, noe som gikk kraftig på motivasjonen løs. De siste opptaksukene gikk jeg rundt med knalloransje sov-i-ro i øra, som jeg ikke puttet ned i Ibsens vestelomme før jeg hadde hørt både klapperen og et «vær så god» i det fjerne. Dette virket nok umåtelig arrogant og nykkete, men det eneste som betydde noe for meg; jeg synes jeg fikk gjort jobben min litt bedre.

Og det er denne holdningen av «nok en dag på kontoret» jeg mener er NRK Dramas problem. Med litt for mye fokus på egne arbeidstider og slikt, kan det være lett å bli fornøyd for tidlig, si at «dette holder vel», og så får man konsensus på at noe holder mål som absolutt ikke gjør det. Det kan fort bli lett å glemme kunden; publikum! Noe man så ofte ser hos institusjonene, også utenfor kultursektoren.

For det er jo ikke mangel på faglig kompetanse bak kamera, tvert om møtte jeg mange flotte og dyktige mennesker, men hvor interesserte var de egentlig? Skortet det kanskje litt på motivasjonen?

Jeg forstår det godt. Når man år ut og år inn går på jobb i det samme miljøet, og der en ny produksjon setter i gang så fort den forrige er ferdig. Hvor ofte opplever man da adrenalinet fra den enorme teamfølelsen når man samler en gjeng for kun ett prosjekt? Da man har åtte uker og et felles mål og gyver løs i samme retning! For denne filmen eller TV-serien skal en jo sette navnet sitt på. Og hvem vet når neste jobb kommer? Alle tråkker samme vei, og det er dette som er det kuleste ved å jobbe med film og TV-drama!

Noe jeg altså ikke opplevde i NRK.

Jeg mener at i kunsten er en viss utrygghet en direkte forutsetning for å lykkes. Noe faste ansettelser i dramaproduksjon ikke bygger opp under. For bløtkake på fredan' blir det jo uansett...!

Jada, Arne, jeg er fordomsfull og fin, og treffer og bommer muligens litt om hverandre, men som sagt; jeg har lært det av deg.

Anders Baasmo Christensen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Anders Baasmo Christensen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix Vis mer

Når jeg hever stemmen i slike debatter blir jeg ofte kalt «elitist» og folk sier «det er lett for deg å si det, som har nok jobb». Og ja, det er akkurat det; lett for meg å si. For foreløpig er jeg ikke avhengig av jobb hos NRK Drama. Men det er det veldig mange andre som er. Dyktige kollegaer som ikke kan si nei når en stor TV-rolle kommer rekende, selv om innpakningen er umåtelig skrøpelig.

Derfor synes jeg nesten jeg har plikt til å rope ut! For Skuespillerforbundet gjør det ikke. Når dyktige skuespillere gang på gang blir kledd av og driti ut i NRK Dramas produksjoner - alt fra ringrever en har sett levert gull tidligere, til unge stjerneskudd. Skuespillerforbundet burde sagt: Hva i helsike er det dere gjør med medlemmene våre?! Dere får bra folk til å se dårlige ut! Skjerpings!

Det ser nemlig ut til at NRK Drama aldri vil forstå at «one little lie makes a big lie». De er verdensmestere i å åpne med en replikk fra en postmann eller nabo - gjerne spilt av en statist - som er så umusikalsk sur at man som tilskuer får blåst bort hele illusjonen før den har begynt! Da kan du være så god skuespiller du bare vil, du er naken, ingen tror på deg, fordi stiften har allerede skrapa godt i gramofonplata.

Man kunne like gjerne ha vannmerka hver manusside med: «Vi bare tuller assa.»

Sir Ben Kingsley sa under sitt besøk i Oslo i vår at han som sceneskuespiller er landskapsmaler, mens han foran kamera er portrettmaler. Da kan han konsentrere seg om kun karakteren, da landskapet - illusjonen - bygges opp rundt ham. Akkurat det kan man ikke stole på i NRK Drama.

Jeg kan ikke bli mer enig med Hans Petter Moland når han sier at NRK dramas største problem er NRK drama.

Også er det denne, etter sigende, eneste faste stillingen i kultur-Norge - sjefen i NRK Drama. Hvorfor er ikke denne stillingen et åremål, som andre steder? Og Hans Rossiné; ikke bli sår, men er det riktig, rettferdig og formålstjenlig at du beholder jobben din etter «Erobreren»?

Den var så langt unna tilfredsstillende det går an å komme, og du svidde visstnok av mer penger enn hva Kon-Tiki-filmen kostet. Eller, det nektet du i og for seg å svare på, men ryktene sier så.

Måten eksterne produksjoner av og til opplever seg stefaderlig behandlet på av Rossinés dramakontor, er også en uting.

Da den Tordenfilmproduserte serien «Koselig med peis» etter lang tids venting skulle vises på NRK, uttalte Rossiné, noe à la dette til Dagsavisen: «Det er jo ingen fullkommen serie, men et veldig godt forsøk. De er jo så unge alle sammen.» Det er sjefen sin det!

I frustrasjonen kan en kanskje fyre litt hardt løs, men Hans Rossiné tåler nok det. Som tidligere teateranmelder i Dagbladet - også kalt slakter'n i Akersgata - ga han flere av mine kollegaer lettere sceneskrekk gjennom hele 90-tallet, og sånn sett fins det nok folk jeg har dårligere samvittighet for å kritisere profesjonelt.

Hvordan man legger opp løp med showrunners og slikt kan jeg ikke nok om. Men det finnes sikkert mange forskjellige løsninger og mulige innfallsvinkler her. Dog er det verdt å merke seg Arne, at disse du i New York hørte snakke om logistikk og hastighet, sikkert ville svart «it goes without saying» hvis du hadde spurt dem om hvorfor ikke kvalitet ble nevnt. For det blir en avsporing å snakke om hvordan dere jobber i Hotell Cæsar. Det er jo såpe, er ikke det en ganske annen sjanger da? Man skal og kan ikke sammenligne «Cæsar» og «Six feet under».

Uansett modell vil det nok fra tid til annen dukke opp regissører som er så urimelige at de krever siste hånd på verket. At du derfor kaller Moland og Sletaune «egoregissører», som må «ha navnet sitt på stolen for å gidde å være med», er bare så fjollete og dumt. Det er en søplete og billig retorikk du fører, ved å kjøre en klassisk «oss og dem» - eliten der oppe som ikke vil ha møkk under negla. Dumt, dumt, dumt!

For det er ikke sånn. Dette er folk som gidder å uttale seg, som mener noe, som vrir seg hver gang de ser at publikum - med rette - får muligheten til å si at norsk TV-drama er noe forbanna piss!

De senere år har mitt faste svar på spørsmål av typen, «hva ville du gjort hvis du var kulturminister for en dag?» vært: Lagt ned NRK Drama.

Jeg modererer det noe: «Sørget for at NRK Drama ikke fikk produsere selv lenger.» Hvordan man gjør det, omorganiserer, omplasserer kompetanse og fagfolk osv, er det mange som kan bedre enn meg.

Men jeg ønsker så inderlig at flere kaster seg på debatten, for slik det er nå får man så himla mye mer for pengene når man lager drama utenfor NRK-huset.

Så kom igjen folkens; let's huff and puff!

Og da kommer ikke du med avsporinger, Arne, om hvor mange sider såpe du klarer å produsere om dagen.

For da stopper det bare opp igjen.

Hvorfor?

Fordi du atter engang begynner å snakke om deg selv. Ditt egotryne der du står.

(Blunkesmileegofjes.)

Følg oss på Twitter