ISLAMISME PÅ FRAMMARSJ: Det muslimske brorskap er ikke den eneste islamistiske aktøren i dagens Egypt. Salafistene, hvis visjoner om islams rolle i staten er inspirert av den strenge saudiarabiske wahabi-modellen, har kommet sterkt inn i den offentlige politikken etter revolusjonen, skriver forfatteren. ?Foto: AFP
ISLAMISME PÅ FRAMMARSJ: Det muslimske brorskap er ikke den eneste islamistiske aktøren i dagens Egypt. Salafistene, hvis visjoner om islams rolle i staten er inspirert av den strenge saudiarabiske wahabi-modellen, har kommet sterkt inn i den offentlige politikken etter revolusjonen, skriver forfatteren. ?Foto: AFPVis mer

Egypt ved en korsvei

Det muslimske brorskap står nå ovenfor to valg: Enten fortsette sin nye, liberale holdning eller ta parti med salafistene som ønsker et islamistisk samfunn i Egypt.

Om fem måneder skal Egypt holde sitt første frie parlamentsvalg på mange tiår. Et av spørsmålene det vil stå mest strid om, er hvordan staten skal arte seg etter revolusjonen; om den skal være liberal og sekulær, religiøs eller noe midt imellom. Det er kanskje urealistisk å tro at resultatet vil gi en fullstendig sekularisert eller en fullstendig religiøs stat. Så det egentlige spørsmålet blir heller nøyaktig hvor i det mellomliggende området det nye Egypt vil lande. I den egyptiske grunnloven står det allerede (siden 1980) at «islam er statens religion, og islamsk sharia er den fremste kilden til lovgivning». Shariaregler om familieanliggender (ekteskap, skilsmisse og arv) er allerede integrert i lovene — men reglene fra strafferetten (hudud) er ikke integrert. Egyptiske lover gjenspeiler generelt sett heller ikke de moralske standardene fra sharia og listene over «påbud og forbud». Både innføring av hudud og innarbeiding av resten av påbudene i sharia har vært den viktigste kampsaken for egyptiske islamister (både moderate og fundamentalister) siden slutten av 1970-åra.

Den egyptiske revolusjonen 25. januar vokste ut fra alliansen mellom liberale, sosialister og moderate islamister (Det muslimske brorskap) — men det som er viktig, er at denne alliansen fant sted på en liberal (det vil si ikke-religiøs) plattform. I løpet av revolusjonens 17 dager ble ikke ett eneste religiøst eller sekterisk slagord brukt, og ordene «sharia» og «islamsk stat» var ikke tatt med i noen lister over folkets krav. I fellesskapet på Tahrir-plassen ble et ideelt pluralistisk samfunn til, et samfunn som, i hvert fall en stund, forente mange av de forskjellige politiske, religiøse og kulturelle kreftene i Egypt. På plassen som ble symbolet for revolusjonen, ble det vist at sameksistens mellom mange av Egypts ulike politiske og kulturelle krefter både var mulig og usedvanlig effektivt. Lotusrevolusjonen lyktes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det muslimske brorskapets bemerkelsesverdig liberale og inklusive holdninger under revolusjonen er også omdiskutert. Noen har sett på det som en videreføring av den politikken for opportunisme og forstillelse som, historisk, har farget noen av organisasjonens standpunkter. Andre har sett på det som et tegn på sann reform, gjort mulig av framveksten til den relativt liberale «tyrkiske modellen» og de siste moderate fatwaene fra noen sjeiker, for eksempel Yusuf Qaradawi, som nylig sa at «frihet bør veie tyngre enn selv sharia». Bare tiden vil vise hvordan brorskapets holdninger bør tolkes. Men det er ingen tvil om at brorskapets retorikk har vist en betydelig forandring i retning av religiøs moderasjon og en sterkere understreking av det «sivile», i motsetning til det «religiøse», i den statsmodellen de ønsker å etablere.

Likevel er ikke Det muslimske brorskap den eneste islamistiske aktøren i dagens Egypt, og det er heller ikke den aktøren som sterkest motsetter seg demokratiske verdier. Salafistene, hvis visjoner om islams rolle i staten er inspirert av den strenge saudiarabiske wahabi-modellen, har kommet sterkt inn i den offentlige politikken etter revolusjonen, og utnytter dermed at kontrollen over politiske ytringer og politisk organisering er sluppet opp. De egyptiske salafistene engasjerte seg generelt ikke i opposisjonspolitikk under Mubaraks herredømme, og mange av dem fordømte offentlig demonstrasjoner mot regimet og erklærte januaropprøret, før det lyktes, som et uislamsk og ulovlig tilfelle av «fitna» (ulovlig opprør). Men så snart opprøret hadde lyktes og Mubaraks regime var styrtet, var salafistene en av de første gruppene som omorganiserte seg i hele Egypt, ved å bruke sitt enorme nettverk av moskeer og religiøse sentre i landet. I et intervju nylig anslo Yasir Burhami, en av salafistenes fremste ledere, at de nå har større folkelig støtte enn Det muslimske brorskap selv.

Salafistenes visjoner om det islamske samfunnet som Egypt burde bli, er relativt lette å forstå for mange religiøse, og dårlig utdannede, egyptere, akkurat slik de er avskyelige for de liberale og sekulære aktivistene som planla «sin» revolusjon for å føre landet inn i modernitet og frihet. Men det som er påfallende, er at også akademikerne ved Azhar ser ut til å ha blitt stadig mer engstelige over omfanget av spredningen av wahabi-ideer på bekostning av Egypts tradisjonelt moderate islam. På en offentlig konferanse for salafistene nylig, arrangert i en moské i Kairo med flere tusen deltakere, gjentok kjente salafistiske sjeiker sitt krav om umiddelbar etablering av en stat styrt av sharia og hudud, og beskrev motstanderne av salafisme som «motstandere av islam». En islamsk stat, sa en av talerne, var verken sivil eller sekulær, slik islamsk sharia på sin side ikke godtok likhet mellom muslimske og ikke-muslimske borgere. Til tross for alle angrepene mot dem i media fra «en gjeng liberale, sekularister og koptere,» tilføyde han, er en overveldende seier for salafistisk islam nært forestående.

Mens Det muslimske brorskaps retorikk om sharia og den islamske staten fortsatt er dempet og tvetydig, er det visse utviklinger på grasrotnivå som har begynt å uroe Egypts sekulære opposisjonspartier og de liberale ungdomskoalisjonene som bidro til at revolusjonen fant sted. Mange rapporter fra byer og landsbyer rundt i Egypt, spesielt under forberedelsene til folkeavstemningen om grunnlovstillegg, ser ut til å bekrefte at det i praksis finner sted en allianse mellom salafister og personer fra Det muslimske brorskap. Også eksperter fra Azhar har klaget over at noen salafister og muslimske brødre arbeider side om side for å ta over moskeer rundt i hele landet med makt, etter å ha utvist imamene som er utnevnt av myndighetene.

Samtidig fortsetter representanter fra Det muslimske brorskap å sende signaler om sin vilje til å stille en felles liste med de sekulære partnerne fra revolusjonen i det kommende parlamentsvalget — noe som bare kan bety at salafistene blir isolert og stilt på sidelinjen. Ingen vet ennå hvordan en slik felles liste kan realiseres, og hvilke vilkår Det muslimske brorskap vil pålegge sine samarbeidspartnere for å gå med på den. Men i hvert fall offisielt fortsetter lederne i Det muslimske brorskap å erklære at deres mål med å stille til valg er å «delta, ikke å dominere», og at de ønsker å sørge for et «balansert» parlament som inkluderer alle de politiske kreftene som gjorde at revolusjonen lyktes.

Ingen vet sikkert hva den samlede styrken til islamistene (Det muslimske brorskap og salafistene sammenlagt) ville beløpe seg til når det gjelder velgermakt. Ifølge en rapport fra New York Times anslår amerikanske embetsmenn makten til Det muslimske brorskap alene til å ligge på mellom 10 og 30 % av det totale antallet stemmer, mens israelske analytikere anslår den til å ligge et sted mellom 40 og 50 %. Hvis det sistnevnte anslaget er korrekt, er det lov å spørre seg hvorvidt Det muslimske brorskap klarer å motstå fristelsen til et islamistisk valgskred ved å ta parti med salafistene, bare for å bevare samlingen mellom de kreftene som deltok i revolusjonen. Man kan også lure på hvorvidt Det muslimske brorskap har et annet kort å spille i det kommende valget, hvis de velger å gi opp eller tone ned sin fremste og mest fengslende valgparole — «Islam er løsningen!»

Oversatt av Rune Rogndokken Moen