Egyptisk labyrint

Komiteen har alltid det siste ordet.

BOK: Like før jul i 1981 sto jeg på en liten veranda i Kairo og ble skjelt ut av en sudansk journaliststudent som hadde lest sin Shakespeare, Eliot og Nietsche, og som nå krevde at jeg og andre europeere måtte orientere oss mot afrikanske forfattere og tenkere. Jeg var ikke klar over at det samme år var blitt gitt ut en roman i Egypt under tittelen «Komiteen», som på sitt rare vis prøver å sirkle inn Egypts forhold til vesten, kulturelt og økonomisk. Tilsynelatende går «Komiteen» inn i en fremmedgjøringstradisjon, fra Nikolaj Gogols «Kappen» til Franz Kafkas «Prosessen». Hovedpersonen er en egyptisk forfatter som blir innkalt til en komité av ukjent opphav.

Coca-Cola

Etter å ha tvunget mannen til å ta av seg klærne, krever komitémedlemmene at han skal finne den hendelsen fra det tjuende århundre som vil bli husket i framtida. Forfatterens svar er: Coca-Cola. Etter å ha begrunnet svaret, blir han sendt hjem, og får enda en oppgave: Komiteen «venter på en redegjørelse om vår tids mest strålende arabiske person» . I researchen som skal føre fram til redegjørelsen om mannen som forfatteren velger, en opportunistisk og mangfoldig arabisk kapitalist kalt på folkemunne for Doktoren, ser det ut til at romanen skal ta for seg en etterforskning om forholdet mellom arabisk kapitalisme og de store vestlige selskapenes virksomheter. Det blir i lengden trettende å følge forfatternes stanging mot stadig flere stengte dører, og den kronglete veien fram til informasjon.

Ubehag

Men så, etter enda et komitébesøk, får han selskap av en ubehagelig mann i leiligheten, og etter det løfter romanen seg igjen. Slutten i ei tynn flis av ei bok er ille som livet: endelig er forfatteren ute blant folk i Kairos gater, noe som ikke utvikler seg til hans fordel. «Komiteen» forteller både en personlig historie, og, ikke minst, om den vestlige storkapitalens rå utbytting av land i den tredje verden. Hemmeligheten med å omgå det selvsagte politiske perspektivet er språket Sonallah Ibrahim nærmer seg politikken med. Han lar forfatteren hylle de store selskapene, og Doktoren, siden oppgaven hans er å finne «det største» og «mest strålende» i vestlig og arabisk kultur. Hyllestene skaper en dobbelthet i teksten, som blir én til slutt, da hovedpersonen skal ut og kjøpe den ettertraktede colaen, ta den svinedyre amerikanske bussen tilpasset egyptiske forhold, eller, etter å ha blitt mishandlet, tvinges til å oppsøke privatpraktiserende lege. Under den skinnende overflaten løsner boltene og skruene og stemplene. Mens fattige egyptere smiler med nesten tannløse munner og holder seg fast til buss-skroget. Og forfatteren går mot sin dom, utstedt av Komiteen.