Ei 12 år gammel jente har sittet inne i en leilighet i snart fire år

Statens hardkjør mot Farida er en kafka-prosess, skriver Martine Aurdal.

Kommentar

Ei 12 år gammel jente har sittet inne i en leilighet i snart fire år, fordi det er farlig å bevege seg utenfor.

Farida hadde aldri vært i Afghanistan før hun sammen med foreldrene ble sendt dit etter å ha blitt hentet på natta av norsk politi. I retten tirsdag forklarte alle tre seg via Skype, med små pauser forårsaket av lyden fra passerende fly og helikoptre.

– Jeg bor i et helvete, sa Farida til Oslo tingrett.

Tre rettsinstanser har sagt at vedtaket om å sende Farida til Afghanistan var galt. Hver gang har den lille jenta trodd på gjenforening med klassekameratene på Dokka. Like mange ganger har norske myndigheter sagt nei. Da Utlendingsnemdas (UNEs) anke i vår ble forkastet av Høyesterett, fattet nemdleder et nytt vedtak for å hindre familien i å komme hjem til Norge. Dette er derfor fjerde gang Faridas sak føres for en norsk rett.

Hvis noen norsk rettsprosess noen gang minnet om Kafkas «Prosessen», må det være prosesser som denne. Den er vanskelig å forstå for juristene. For hovedpersonen selv må det være helt umulig.

Historien om Farida begynner med et forelsket par. Mora Noorya skulle i 2004 giftes bort til en eldre mann, men rømte fra Afghanistan sammen med kjæresten Hafiz. Farida ble født i Iran, der de bodde fram til landet begynte å sende papirløse tilbake til Afghanistan. Da flyktet de til Europa via Tyrkia. De mistet hverandre på båtreisen til Hellas. Mor og barn kom seg til Norge, og fikk opphold her som flyktninger. Faren kom til Norge ett år etterpå.

Familien ble raskt integrerte i lokalsamfunnet. Farida var skoleflink og aktiv både i kulturskole og idrett. Fra Kabul hørte retten tirsdag mor og barn snakke flytende norsk uten aksent – det samme språket de snakker sammen hjemme. Jentas identitet er norsk, fullt og helt.

Foreldrene er ikke gift, og har ingen kontakt med familien de rømte fra. De vurderer sikkerhetssituasjonen som så alvorlig at bare far beveger seg ute i Kabuls gater, med unntak av de få gangene mor og barn må til lege eller tannlege. Farida snakker ikke språket, har ingen venner og går ikke på skole.

Jenta snakker derfor bare med foreldrene, og via skype med noen tidligere klassekamerater og læreren sin, Kari Odden Haugen.

– Hver gang jeg snakker med vennene mine, begynner jeg nesten å gråte. Jeg savner dem, sa Farida til retten.

Læreren sender henne ukentlig lekser. I retten fortalte Haugen om ei glad og lykkelig jente som var som alle andre norske barn da hun bodde på Dokka. Ved hjelp av internett er Farida oppdatert med sitt skoletrinn i norsk, matte og engelsk. I tillegg får hun gym-lekser for å aktivisere kroppen i den lille leiligheten.

Farida (9) ble utvist fra Norge. Skolekameratene på Dokka savner henne. Video: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer Vis mer Vis mer

Norske utlendingsmyndigheter tror at Noorya ikke snakket sant da de søkte asyl fra forfølgelse fra familien. Enslige mødre fikk den gang lettere opphold enn familier, og mange familier «mistet hverandre» på vei til Norge slik at mor og barn fikk opphold. Etter at far kom, mener UNE familien kunne henvises til internflukt. Og de stiller spørsmål ved om familien virkelig mangler nettverk i Kabul, der de er. Statens advokat Jenny Sandvig har i retten lagt fram nye bevis i saken, og mener farens Facebook-nettverk viser kontakt med familie og venner. Familien og deres advokat Arild Humlen bestrider dette. I tillegg mener UNE at sikkerhetssituasjonen der Faridas foreldre sier de kommer fra: Jaghuri i Ghazni-provinsen, var god nok til at de kan reise tilbake dit. Det siste vedtaket, fra mai i år, vurderte sikkerhetssituasjonen der da – tre år etter at familien ble tvangsreturnert.

– Den skråsikkerheten i det siste vedtaket er noe av det verste jeg har sett, helt uforståelig, sa Kai Eide i retten tirsdag.

Eide har vært både norsk ambassadør og FNs spesialutsending til Afghanistan, og gikk også i mai hardt ut mot UNEs vurdering. Han mener sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke har vært verre siden 2001, da amerikanernes krig mot terror begynte.

– I Kabul er de fleste IS-angrep rettet mot hazara-befolkningen, sa Eide om terroren som rammer folkegruppa Faridas familie tilhører.

Mens han snakket, kom meldingen om tirsdagens selvmordsangrep i Kabul, der minst 40 ble drept og 60 skadet. Det visste ikke den nå pensjonerte diplomaten da han tordnet mot praksisen med å sende barn til det krigsherjede landet, en praksis som han mener i seg selv er i strid med Barnekonvensjonen.

De siste fire åra har Farida vært redd hver eneste dag, fortalte hun retten i går. I det bildet virker Statens hardkjør mot den lille familien meningsløst. Slike saker må vurdere barnets beste opp mot andre hensyn og avklares raskest mulig. Det gjør man ikke ved å vente på et tap i Høyesterett før man fatter et nytt, negativt vedtak. For en tolvåring må det virke uforståelig.